Fra eller for?

Det slo meg at jeg var i ferd med å bli min far. Han er en overaktiv pensjonist med mulighet til selv å velge hva han skal bruke tiden sin på. Slik sett er vi svært ulike, men hans nærmest patologiske trang til å irritere telefonselgere, har smittet meg. Det kan med andre ord både ha vært arv og miljø. Jeg hadde neppe hatt mulighet til å slippe unna.

Ring, ring!
- Ja, det er Birgitte Frisch.
- Hei, hei, jeg ringer fra Canal Digital, er det Birgitte jeg snakker med?
 - Ja, som sagt, men ringer du for Canal Digital eller ringer du fra Canal Digital?
- Ææh. Hva er forskjellen?
- Vel, sist jeg snakket med noen som sa at de ringte fra Canal Digital, viste det seg at han ringte for Canal Digital, og det ble det veldig mye tull av.
- Tull?
- Ja.
- Ok ... si meg er du fornøyd med den dekoderen du har?
- Ja.
- Du skjønner, jeg sitter her med en kjempegod, helt ny dekoder som kan bli din for bare -
- Jøss, er du fornøyd med den?
- Æææ ... spør du om jeg er fornøyd?
- Ja.
- Jo, ja, jeg er fornøyd, jeg.
- Ok. Så da har vi slått fast at jeg er fornøyd med min dekoder og du er fornøyd med din dekoder, ikke sant?
- Jo, men -
- Men da er jo begge fornøyde! Så fint! Da foreslår jeg at vi avslutter her og går tilbake til å gjøre noe fornuftig begge to.
- Men -
- Ha en fin dag!

Klikk.

Nesten gang tar jeg den som min far pleier å bruke:

- Næmen, så hyggelig at du ringer meg! Jeg er pensjonist, ser du, og det er nesten aldri noen som ringer lenger. Barna har jo flyttet hjemmefra for lengst og de er opptatt med sitt og jeg sitter bare her og følger med på været. I dag er det fint her på Stathelle, våren er i anmarsj. Hvordan er været hos deg?

Men jeg sverger på at jeg ikke kommer til å kalle folk "tjommi". Og hvis noen tar meg i å kalle en kvinnelig servitør Turid, lover jeg å gi 500 kroner i tips.