Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 15. september 2017

Gullfisken i mitt hode

Legens ansikt var uklart. Hun liknet en av englene som søndagsskolelærerne plasserte rundt Jesus på flanellografen. Jeg ble mer og mer sikker på at det var en glorie hun hadde rundt hodet, men så har jeg også alltid vært en sånn som tror at det er fasiten som er feil når den ikke stemte med det jeg hadde funnet ut.

Hun hadde ikke glorie, hun var ikke engel, men hun var en svært bekymret lege.

- Så her er du, på valgdagen og alt, sa hun vennlig.

- Jeg er bare litt svimmel, jeg blir snart bra, og jeg har forhåndsstemt, sa jeg og glippet med øynene. Lyset var plagsomt sterkt.

- Ok, beskriv følelsen for meg, da, sa hun.

*

Her er et råd: Hvis du ikke er 100 prosent sikker på at hjernen er koblet til snakketøyet, så ikke beskriv hvordan du føler deg når du sitter foran en lege.

Nå må du ikke misforstå - du skal alltid være ærlig med legen din - men hvis du er som meg, og har et litt for rikt indre liv, er det ikke lurt å gjøre legen usikker på om han eller hun skal sende deg til nevrologisk avdeling eller til lukket avdeling.

*

- Det skvalper i hodet når jeg beveger det, begynte jeg. - Det er akkurat som det er en forsinkelse: Det som er inni hodet trenger liksom litt tid på å komme seg av gårde til der resten er. Tenk deg at du flytter en bolle med vann. Du må gjøre det forsiktig og la vannet følge med i sitt eget tempo, og når du skal sette fra deg vannbollen, må du bremse langsomt ned ellers skvalper det over. Sannsynligvis har vi å gjøre med flere fysiske lover, men én av dem er "det som er i bevegelse, vil være i bevegelse". Skjønner?

Jeg åpnet øynene så vidt for å sjekke at hun forsto meg. Men glorien, det litt uklare lyset hun omga seg med, gjorde det umulig å tolke uttrykket hennes.

- Det er akkurat som å ha en gullfiskbolle inni hodet, bablet jeg. - Ikke bare det, men jeg synes faktisk at jeg kan kjenne gullfisken som svømmer rundt og rundt og rundt og rundt og rundt .... Hei! Nå nappet den litt i øyeeplet mitt. Innenfra! Herregud, tror du gullfisk spiser menneskeøyne?

På dette tidspunktet var jeg så svimmel at jeg gratulerte meg selv med å ikke falle ned fra stolen. Beskrivelsen av gullfiskens liv inni hodet mitt bidro definitivt til at svimmelheten tiltok.

Jeg begynte å tenke på om det å ha en gullfisk i hodet på noen måte kunne påvirke hukommelsen - at jeg kunne bli smittet av gullfiskens korte korttidsminne - men så husket jeg at det bare er tull at gullfisker opplever verden på nytt etter bare én runde i bollen. Jeg ble litt lettet.

- Jo, også én ting til, sa jeg.

Legen sa ikke noe. Jeg antok at hun noterte.

- Du vet sånne oransje-røde gummi-sugekopp-greier med treskaft som man brukte når sluket var tett? Tenk deg at jeg har én sånn over hvert øre. Trykket de lager, er skikkelig plagsomt. Det er akkurat som jeg er under vann.


- Og det kan jo stemme med den gullfisken, la jeg til.

*

Legen tok en telefon, og de neste timene er litt uklare for meg. Jeg husker at jeg lå i en seng på Ullevål, og at det var en evig strøm av hyggelige folk i klær som kan vaskes på 95 grader som insisterte på at jeg skulle håndhilse.

- Hei, jeg er Trygve, sa han som ga meg mitt helt personlig tilpassede plastarmbånd.

- Hei, jeg heter Audun, sa han som la inn en plastslange i armen min "til kontrastvæske og smertestillende".

- Hei, jeg heter Siv, sa hun som tok blodprøver av meg.

- Hei, Knut Arild her. Jeg kan følge deg på do hvis du vil.

- Hei, hvis du trenger noe, er det bare å dra i snoren, så kommer jeg, sa Trine.

- Jonas her, jeg skal kjøre deg til CT.

- Vi fant ingen ting på CT'en av hodet ditt, sa dr. Erna. - I alle fall ikke noe som ikke skal være der, la hun til.

Jeg må si jeg satte stor pris på den presiseringen.

- Du har et godt hjerte, sa Bjørnar, men da jeg spurte om han kunne signere på det, ble han feig og sa at det selvsagt bare var resultatene av EKG som var gode, og at det ikke sa noe om hvordan jeg var som menneske.

Rasmus stakk hodet inn og sa "Så trist at du ligger her i stedet for å stemme!". Men da jeg sa at jeg alltid forhåndsstemmer NETTOPP på grunn av uforutsette omstendigheter som dette, virket det som han ble litt snurt. Jeg avskrev ham som litt rar.

*

Jeg fikk rom og seng, og etter noen timer gikk svimmelheten over til en hei dundrende skallebank. Jeg dro i snoren, og inn kom en som kunne vært Trine. Eller Jonas.

- Jeg vil hjem, informerte jeg.

- Da må jeg snakke med legen, og hun kommer til å be meg om å overtale deg til å bli, sa Trine-Jonas.

Forslaget mitt om at vi kunne kutte minst et ledd i den beslutningsprosessen, gikk gjennom, men før noen ville hjelpe meg med å få ut plastslangen i armen, måtte jeg undertegne på at jeg "mot legens anbefaling" skrev meg ut på eget ansvar.


- Det eneste jeg trenger er en taxi og utgangsdøren, sa jeg og takket for forpleiningen som besto av to paracet og ett glass vann.

*

Jeg kledde på meg mens jeg lengtet etter mitt eget mørke, kalde soverom. Gullfisken hadde blitt til en liten gnom som febrilsk prøvde å bryte seg ut av hodet mitt med en overdimensjonert slegge. "Stygt kledd er du også, din jævla dverg!" mumlet jeg mellom sammenbitte tenner. Trine-Jonas snudde seg forskrekket. "Jeg mente ikke å si dverg! Jeg mente kortvokst!" sa jeg. Det så ikke ut til å hjelpe.

Mens noen bestilte en taxi, satt jeg ytterst på sengekanten (som for å bevise at jeg ikke hadde noe i den sengen å gjøre) med håndvesken på fanget mens jeg myste mistroisk på alle som gikk forbi.

Bjørnar kom inn. "Er du Frisk?"

Jeg sa at jo, da. Jeg var i alle fall ikke syk nok til å oppta en sykehusplass sånn på en helt vanlig mandag. Bjørnar gransket meg opp og ned. "Det er bestilt en taxi til Birgitte Frisk. Er det deg? Taxi-sjåføren er her for å hente deg", sa han.

- Du hadde ikke tysk på skolen, du, fniste jeg. - Det er Frisch. Med schhhhhh-lyd.

*

Det er alltid like morsomt når folk i hvite frakker kaller meg Frisk i stedet for Frisch. Ok, nesten alltid like morsomt.

Bjørnar var på vei til å ringe noen som kunne autorisere elektrosjokk, men han valgte heldigvis å slippe meg ut. Papirarbeidet skremte ham, tippet jeg.

*

Den eldre pakistanske taxisjåføren ventet på meg mens jeg sjanglet mot heisen. Han sørget for at døren var forsvarlig lukket og for at setebeltet var trygt festet, før han varsomt kjørte meg hjem. En tur på omtrent syv minutter.

Dette var en mann som hadde tatt vare på nyutskrevne kjerringer før! Han slo radioen over på rolig klassisk musikk, dempet lyden og sjekket tilstanden min for hver hundre meter. Han kjørte så pent at selv min gamle kjørelærer, tyske Eggerdink, hadde vært fornøyd.

- Trenger du kvittering? spurte han med lav, behagelig røst.

Jeg takket nei så pent jeg kunne, sa takk for meg og fikk et strålende "God forbedring!" tilbake. Man kan jo bli frisk av mindre.

2 kommentarer:

  1. Jeg har også skrevet meg ut av sykehuset på eget ansvar, men jeg hadde ingen gullfisker inn hodet.
    Du tar det vel med ro til de har forsvunnet?

    SvarSlett
    Svar
    1. De er borte! Jeg er frisk som en ... fisk 😊

      Slett