- Rumpa i bakken, rumpa i bakken, svarte en annen stemme syngende på en barnslig melodi.
Stemmene kom fra et av de syklende, middelalderende parene som det går fjorten av på dusinet her ute ved vannet i Vestfold. De fleste pleier imidlertid å vente med baksnakkingen til de har trillet utenfor hørevidde.
- Jeg er kanskje feit, men jeg er ikke døv, brølte jeg tilbake, og da jeg kikket bak meg så jeg dem vingle avgårde, tydelig uforberedt på å bli besvart av den potensielt livsfarlige dundra som lå i hengekøyen.
Jeg trøstet meg med at selv en 35 kilo tung anorektiker kan nå bakken med baken hvis bare hengekøyen henger lavt nok i utgangspunktet, og det er selvsagt det som er problemet her. Ikke at jeg er tjukk. Absolutt ikke.
Kunne de ikke ventet med spydighetene i noen meter til? Tenk om jeg hadde blitt litt lei meg?
Jeg kunne ha begynt å grine. Jeg kunne takket nei til crème brulé-isen i fryseren bare fordi jeg følte meg tjukk og ubrukelig. Det med isen hadde jo vært tragisk.
Men hvis de ikke hadde sagt det så jeg hørte det, hadde jeg ikke fått anledning til å brøle, og innimellom liker jeg å brøle.
Naboene våre - som befant seg på baksiden av huset sitt - hørte ikke hva det syklende paret sa, men de hørte meg rope. De snudde seg synkront og så på meg med trillrunde øyne. Av en eller annen grunn så de skamfulle ut.
Jeg mistenker at det er flere som mener at baken min burde hatt mer klaring til gresset.
 |
| Hvis noen klipper gresset, ser det ikke så ille ut |
 |
| Livsfarlig dundre |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar