Men! (Jeg mener ikke å overselge her, så press forventningene ned, folkens.) Da jeg var på vei ned Bogstadveien i dag, tok et forræderisk vindkast tak i omslagskjolen min og i et sekund sto jeg slik Marilyn Monroe gjorde - bare at kjolen min var sort og at jeg ikke likner sexbomba på noen måte.
I det samme møtte jeg øynene til en ung mann på noen og tyve. Han gliste.
Han gliste på en sånn anerkjennende måte, skjønner du? Jeg tok et raskt sveip rundt meg og så ingen kameralinser, også begynte jeg å fnise. Litt sånn rødmende finising. Jeg prøvde ikke å se på ham, men jeg merket at han så på meg. Du skjønner sikkert.
Resten av veien gikk jeg og gliste og følte meg både attraktiv og ikke så gammel.
Dette varte helt til jeg kom på jobben og åpnet mailen min:
Jeg er snart 45. Ikke ta meg på alvor hele tiden, vær så snill.
Du var sikkert rålekker :-) Man skal kose seg med anerkjennende blikk fra de unge, flotte menn. (som viser seg å være barnets lærere, min fysio, lege etc...)
SvarSlettDe er ordentlig fine, noen av dem - selv om jeg kunne vært moren deres.
Ha, ha, ha. Eller (skrekk) en venn av min sønn.
Slett