- Hva tynger deg, spurte han

Tyvlytting er jo ikke pent, men det er veldig spennende. Jeg snakker ikke om mr. Snowden og PRISM - jeg snakket om god, gammeldags "jeg bare står her bak en tilfeldig søyle og later som jeg gjør noe annet"-tyvlytting.

Det har jeg gjort i dag.

Jeg var noen meter unna en brun utekafe, og så to mennesker som liknet veldig på hverandre. De satt litt anstrengt, men det var stolenes skyld. Det er ikke en hvilken som helst pinnestol som kan ta vekten av 200 kilo +.

*

Jeg trodde de kjente hverandre godt, for det slo meg at de virket avslappet i hverandres nærvær - til tross for stolsetet som måtte gjort ordentlig vondt. Det var som om en anorektiker skulle satt seg på en stoppenål.

Jeg kjente at jeg ble litt opprørt på deres vegne; Skal man ikke kunne sitte godt selv om man er på vei mot 250 kilo? I verdens rikeste land?

Jeg sa at de to liknet på hverandre, ikke sant? Vel. Det var egentlig rart, for den ene var en mann og den andre var en dame. Mannen hadde kort, grått hår og damen hadde langt, lyst hår. Men, altså; De var like. Det var noe med nærheten, noe med utstrålingen fra dem begge.

*

Da de fanget oppmerksomheten min, holdt de på med å hilse på hverandre. De håndhilste. Formelt og forretningsmessig. De hadde hver sin øl, så de kunne jo ha skålt, tenkte jeg. Men nei. Det var profesjonell håndhilsing.

Jeg klarte ikke høre hva de het eller om de presenterte seg med både for- og etternavn, men det var jo heller ikke så viktig. Min interesse var fanget av dette snodige paret som både sendte ut signaler om at de hadde vært pennevenner siden de lærte å skrive og samtidig totalt fremmede for hverandre.

*

Jeg gikk så sakte at de som la merke til meg må ha trodd at jeg var på vei til skafottet. Hjernen beordret føttene til å sleeeepe seg fremover i lusefart, og da er det jo lite jeg kan gjøre.

- Det er ett spørsmål jeg alltid stiller en person når jeg møter ham eller henne første gang, sa mannen og fikk tydeligvis grønt lys for å starte inkvisisjonen, for han fortsatte:
- Hva er det som tynger deg?

("ALARM!" tenkte jeg. "Han prøver å få henne over i en sær sekt." Men nei.)

- Ingenting, svarte hun kontant.
- Så flott, Tone! svarte han. Siden jeg ikke hørte om han sa Tone eller Lone, kan vi kalle henne Rita for anonymiseringens del.
- Jeg har det veldig bra, sa "Rita".

*

På det tidspunktet sto jeg og glante i et butikkvindu rett ved dem. Jeg så en forsølvet frosk, et armbånd som så ut som et belte - også det i sølv - og noe annet ræl som jeg aldri ville hatt.

Jeg kikket diskret bort på den lykkelige damen og lurte på om det var hun eller jeg som var gal.

Der satt hun. Rundt regnet 200 kilo tyngre enn meg (nesten) med klær som kunne fungert som innkvartering av en hel speidertropp. Håret hennes hang i laser, porene i huden var så dype at de kunne gitt fulgeunger varme og beskyttelse og manikyren var ... ja la oss bare si at manikyren var der vi liknet mest.

Jeg har nemlig en negl som holder på å brekke, og det er helt umulig å få time hos en anstendig manikyrist før torsdag. Vel.

Blikket mitt var tilbake hos gullsmeden, og jeg fant ut at det ikke var NOE der jeg hadde lyst på. Ikke engang en diamantring. Det var rett og slett ikke noe der jeg ikke har et finere og tyngre eksemplar av hjemme.

*

Ett eller annet begynte å sige inn i skallen min. "Hva tynger deg?" Veldig sært spørsmål, men hva om han hadde spurt meg? Hva hadde jeg sagt (hvis jeg ikke hadde bedt ham gå og være innpåsliten et annet sted)?

At jeg mener jeg burde gå ned to kilo? At jeg har en negl som er i ferd med å brekke? (En brist i manikyren er liksom heller ikke helt på linje med de store verdensproblemene.)

Eller hva med: Det er stor mulighet for at min kjære ikke kjøper det armbåndet jeg har sett ut, og som jeg fikk damen hos David Andersen til å notere ned på en lapp som jeg tilfeldig lot ligge akkurat der han pleier å sitte å jobbe?

Nei, det tynger meg ikke, men akkurat nå er det vel det nærmeste jeg kan peke på som usikkerhet i tilværelsen.

Jeg gikk videre. De to på pinnestolen var helt oppslukt av samtalen.

*

I motsetning til hva du kanskje tror, var hele greia en opptur. En ordentlig fin opplevelse. Sannsynligvis hadde jeg vært vitne til at to mennesker ble veldig gode venner (og kanskje mer enn det) og de hadde fått meg til å tenke på hvor utrolig heldig jeg er.

*

Tenk; Det er til og med noen som leser det jeg skriver, og det er jeg veldig takknemlig for.

Ha en fin dag! Hvis du ikke allerede er sammen med sjelevennen din, så håper jeg det skjer snart.

Jeg googlet "brun kafe" for å finne en illustrasjon til dette innlegget, og da kom dette bildet opp. Chanels neglelakk "Khaki Brun" var fin den, men jeg tror jeg holder meg til den gjennomsiktige, som jeg bruker nå.