Det er lite som gjør meg mer nedstemt enn når jeg føler meg feit, men likevel er det rett før jeg tilbyr min mann betaling i naturalia hvis han stikker ned i gaten og kjøper åtte fløteboller med marsipanbunn til meg. Alternativt en sjokoladeplate.
*
Jeg kunne sverget på at noen i nabolaget har fest med en diger sjokoladefontene som gjestene kan bade i, for duften av sjokolade er påtrengende. Eller er det duften av Dumle jeg kjenner? Smeltet vaniljeis med sjokolade?
Viljestyrken min er egentlig ikke så ille på andre områder; Jeg kan motivere meg selv til de mest kjedelige oppgaver, til trening og til å shoppe i timesvis. (Du vet ikke hvor slitsomt det er hvis du ikke har prøvd det, så ikke le.)
Men når det kommer til ikke å spise opp isen i fryseren, ikke å helle sjokoladesaus ned i halsen eller ikke å spise opp den siste halvparten av sjokoladen i kjøleskapet, er det som om en forbannelse ligger over meg.
*
Og jeg tror faktisk at det er en forbannelse. Det er et pervertert "flink pike"-syndrom: Jeg ryddespiser.
Jeg klarer ikke tanken på at det ligger spiselige ting med åpnet emballasje i skuffer og skap. Leverpostei, skinke, ost og brød og et par ting til går helt fint, og derfor har jeg konkludert med at det er det eneste som skiller meg og en alvorlig diagnose.
Det hadde jo blitt regnet som en spiseforstyrrelse hvis jeg hver gang jeg åpnet en boks med leverpostei måtte stappe i meg hele boksen. Urk. Jeg blir uvel bare av tanken. En BergeneMelk, derimot ....
*
Jeg bretter plastposer slik nasjonalflagg blir brettet når de legges bort eller gis til sørgende enker. Jeg har tellekanter i alle skap og sniker meg inn på rommet til ungene mine for å sortere klær etter farger. Jeg får ikke lov til å kaste klær min mann eier selv om jeg mener at de burde vært pussekluter for ti år siden. Det gjør at jeg nesten ikke orker å gå forbi klesskapet hans - noe som er litt vanskelig, for det må jeg for å komme til mitt klesrom.
Skoene mine er sortert etter hælhøyde og farger. Ballerinas nederst og 15 centimeterene øverst.
Joggesko står for seg, det samme gjør støvletter, skoletter og vintersko. Skiskoene er på fjellet. Jeg har to par, og det er to mer enn jeg trenger. Bluser, bukser, skjørt, jakker og kjoler henger etter farger. Blusene på én type henger og alt annet på en litt tykkere type henger.
*
Jeg får noia av ting som ikke har et system. Det at det ofte bare er meg som forstår systemet har ikke sjelden vært en kilde til uro i heimen, men vi har løst det ved at ingen andre enn meg får lov til å brette håndklær, for eksempel.
En stund hadde vi tre bad og hvite håndklær på alle badene. Det skulle man jo tro at var en enkel ordning, men hvite håndklær kan også være ulike, og jeg kikket i vinkel en gang noen (sannsynligvis min mann) hadde lagt et håndkle fra badet oppe i samme vask som håndklærne fra ett av badene nede.
"Si meg, tror du at jeg er pedofil," spurte jeg med en stemme som burde fått alarmklokkene til å ringe selv om jeg hadde sagt "Gir du meg avisen?"
"Nei, hva er det du sier?" spurte han sjokkert.
"SÅ HVORFOR TROR DU DA AT JEG TENNER PÅ EN JEG MÅ LÆRE OPP HVER ENESTE DAG?" skrek jeg.
I ettertid har jeg skyldt på PMS. Jeg roet meg ikke før han hadde kjøpt en toliter med is til meg.
 |
| Syk pike av Edvard Munch. Husk at du må si Munch med u og ikke o. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar