Kjøkkensjefen

Det er ikke meg som er sjefen på kjøkkenet, derfor er det heller ikke meg som velger hva vi skal spise. Som regel har vi en idemyldring i halv seks-tiden - altså halvannen time etter jeg er opplært til at middagen skal stå på bordet.

Vi spiser sent. Og vi spiser helt andre retter enn det min mor laget til oss da jeg var barn. Da gikk det i kjøttkaker, koteletter, torsk, makrell, hval/lever (umulig å vite forskjellen) til hverdags og grøt eller speilegg hver lørdag i to-tre-tiden. Lørdagskvelden var hele familien samlet rundt pizza- eller ost og kjeks-bordet. (Hver gang min yngste sønn har glemt hvor sur jeg blir når han sier det - cirka annen hver måned - kommer det "Jeg skulle ønske mommo hadde lært deg å lage mat, mamma!".)

*

Rett før min mann gikk fra kontoret hadde jeg mailet ham en uvant, avansert handleliste: Rapsolje, løk, hvitløk, rød chilli, ingefær, curry paste, blomkål, kokosmelk, linser, erter, bacon og frisk koriander. Jeg satset på at han var takknemlig for å slippe å komme på et kreativt middagsforslag. Han bekreftet at vi hadde en avtale.

Vår eldste sønn er hjemme denne uken, og siden han er vegetarianer, tenkte jeg vi skulle ha noe som kunne gjøre alle til lags; En rett både han og vi kunne spise. Valget falt på "Blomkål i curry og kokos" med bacon ved siden av. Baconet var min oppfinnelse. Alle kokker har jo sin egen vri på ting. Det er bare det at det ikke er meg som er kokken.

*

- Vet du hvor lang tid det tok å finne alt det der, eller? skrek han (litt) i det han kom inn døren.

Jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde rukket å stille spørsmålet jeg hadde tenkt å stille ham, nemlig "Hvorfor ble du så lenge borte?". Jeg hører jo selv at det kan virke unødig provoserende for en som har trålet en av Norges største matbutikker etter indisk grønn curry paste og røde linser.

Han startet umiddelbart med kokkeleringen. For å få det overstått, tenkte jeg.

Jeg tilbød meg å hjelpe til: "Kan jeg skjære opp chilli, for eksempel?" spurte jeg forsiktig. "Nei, det tror jeg ikke du klarer," svarte han (og det har han sikkert rett i). "Men du kan jo finne ut hva vi skal gjøre med de der jævla linsene!".

*

Jeg leste på pakken, tømte en slump opp i en kaserolle, fylte opp med vann og så kokte hele greia over akkurat i det sekundet jeg bare skulle sjekke Facebook på mobilen min. Forgjort også!

Da jeg hadde kommet i gang med runde to, og så at det putret pent og sivilisert, tok jeg meg tid til å lese på pakken igjen. Jeg skulle i alle fall ikke bli tatt i å drive med ikke-matalgingsrelaterte aktiviteter en gang til:

1 Skyll linsene
2 Tilsett vann og en klype salt
3 Kok under lokk i ti minutter

Jeg antok at det der med salt og lokk ikke var så nøye og at jeg like gjerne kunne skylle dem etter de var kokt. Jeg lot som om jeg hadde kontroll, men bannet stygt inni meg. På en annen side: Ingenting sier "Ferie!" som feriemage.

Mens jeg hadde ansvaret for linsene, tok min kjære resten av jobben. Han skar opp løk, ingefær, chilli, blomkål og whatnot og begynte å blande ingrediensene.

Han så ikke fornøyd ut. Han er en biff-spiser.

- Dette ser jo spennende ut! sa jeg oppmuntrende.
- Det ser ut som noe bikkja har spydd opp, svare solstrålen min.
- Linser blir spennende, vel, sa jeg og fikk ham til å fokusere på grøten jeg hadde ansvaret for.
- Og det der ser ut som noe som kommer ut andre veien, sa han.

I det samme så vi bikkja slafse i seg en bit chilli som hadde falt på gulvet, men ingen sa det vi begge tenkte.