Ord sier mye om hvem du er. Du kan ikke fastslå hvordan et menneske er selv om du vet at vedkommende sier "lissom" i annenhver setning (eller jo, det var et dårlig eksempel), men hvis du hører etter hvordan et menneske bruker ord, kan du lære mye.
Min mann bruker altså sjelden eller aldri ordet "vakker", men jeg er ganske sikker på at han mener at jeg er vakker likevel (arme sjel).
*
Foreldrene mine prøvde å lære meg at jeg ikke skulle banne. Det gikk ikke. "Banning tyder på et begrenset ordforråd" sa min mor. Jeg mente det motsatte. Banning ga meg et vell av nye muligheter å uttrykke meg på. "Banning høres så stygt ut" var et annet argument. Jeg var uenig i det også. Alt kommer an på hvordan man sier det. Man kan høres både dum og stygg ut selv om man aldri driver det noe lenger enn til "søren klype".
"Banning er å misbruke Guds navn eller kalle på djevelen" sa kristendomslæreren vår. Det var forresten den samme læreren som mente at israelerne var Guds utvalgte folk og at det at "de har vunnet alle kriger de har deltatt i" var beviset.
Jeg tenkte at hvis Gud var så trang i nøtta at han ikke klarte å skille en bønn fra en som ropte "Herregud!" når han slo tåa i et bordben, så var han sannelig ikke mye å skryte av. Og hvis djevelen kom hver gang vi sa "faen" så var det egentlig bare fint. Det måtte jo bety at han hadde vært rundt oss nokså ofte, og så vidt jeg kunne se hadde det ikke gjort stor skade.
*
Det er vi som legger betydningen i ord. Det er vi som gjør dem farlige eller ufarlige. Alle trenger et eller annet ord å rope når hammeren treffer tommelen i stedet for spikeren, og for min del må du gjerne hyle "Å, deiligste Helgeroa!" (jeg tuller ikke, det er noen som sier det) men jeg brøler "faen i svartbrente helvete!" og det fungerer for min del.
Og han som plutselig har begynt å omtale sveitsiske byer som vakre? Hans favoritt har så langt vært "jævla fittetryne".
Men nå kan alt skje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar