En bitter pille

Det er minst to anledninger der du ikke skal bite tenna sammen; Den ene er hvis du skal ha gastroskopi, den andre er hvis du har betennelse i kjeven.

Dette er ingen lidelseshistorie eller et rop om sympati - for jeg vet at mange har det verre, og jeg har til og med hatt det selv - men det er en historie om alfabet og diksjon.

*  

Etter den tredje uvirksomme penicillinkuren mot jævelskapet som herjer i eller rundt kjevebenet mitt, fikk jeg i går en ny type. 

Det er mulig at penicillin er lurt, men kroppen min er skeptisk. Tre ganger hver dag må jeg svelge en bitter pille - og nå snakker jeg ikke i overført betydning, den smaker virkelig gift - og like mange ganger spør hjernen min "Er du nå sikker på dette, da" og halsen min svarer "Nei, la meg tenke meg om én gang til", så i praksis svelger jeg den samme pillen to ganger. 

*

Den ene pillen må svelges i arbeidstiden (av en eller annen forhistorisk grunn referert til som "middag"). Det går helt fint, det også. 

Men da en av mine kolleger tok meg på fersken i å poppe piller mens jeg jobbet, fikk jeg et problem. "Hva slags piller er det?" spurte han, og jeg husket selvsagt ikke navnet. Litt opptatt av ikke å fremstå som en pillemisbruker, virket jeg nok litt for ivrig da jeg - med uvant perfekt diksjon - sa at det "bare var penicillin". 

Jeg slurvet ikke og sa "pen-silin" slik mange uttaler det, jeg var like overtydelig som en fyllik bak rattet som prøver å forklare at han faktisk kjører bedre i fylla, og at han kan vise til en masse eksempler:

"P e n i c i l l i n," sa jeg.
"Hva SLAGS penicillin," spurte han.

Jeg innrømmet at jeg ikke husket annet enn at det begynte på "d". Jeg kaster pillebrettet bort og ba ham sjekke selv.

Dalacin. 300 mg. Håper jeg.

Det angrer jeg litt på.