God morgen til deg også

Du vet de drømmene der du løper? På flyplasser (topper listen min) eller hvileløst rundt omkring uten å finne riktig rom eller den du bare MÅ snakke med?

I natt har jeg løpt i sand. Jeg løp i sand fordi Mette-Marit hadde sagt at vi bare hadde en halvtime igjen før vi skulle dra og fordi jeg ville bade og bikinien min lå på hotellet som var et stykke unna. Vi kan ha vært i den spanske byen Ferrol, men da må Ferrol ha fått en sandstrand siden jeg var der sist.

Jeg tror jeg må ha vært ansatt som barnepike, for jeg husker også at jeg var fryktelig opptatt av å få ungene hennes til å leke. De var harmoniske og kledd i blendahvitt - som sin mor - og jeg var ikke verken harmonisk eller hvitkledd.

Jeg var svett, fikk ikke gjennomslag for å tegne tre-på-rad i den våte sanden og veldig klar over at selv Magda Goebbels ville være en mer fornuftig ansettelse.

Det var et mareritt. Et dobbelt mareritt: løping i sand og en jobb som barnepike. Skjønt: Det hadde vel vært et større mareritt for de stakkars små.

Jeg våknet med en følelse av utilstrekkelighet. Jeg var svett og fikk nesten ikke opp gluggene. Forskjellen mellom Mette-Marit og meg er enorm. Hun er god og snill og smiler til alle, jeg er antakelig født med en ond latter og knyttnevene foran ansiktet.

Omtrent sånn så jeg ut da jeg ble født (Google)

Dessuten var det sand i sengen, noe som kan tyde på at bikkjeskinnet har sett sitt snitt til å ligge på den tomme plassen ved siden av meg. Den plassen som normalt er beligget av han som satt oppe i natt og jobbet. Jeg holder likevel muligheten åpen for at jeg har drømt så livaktig at universet har bidratt med kulisser.

Nå er det flere timer siden jeg våknet og likevel klarer jeg ikke riste av meg følelsen å ha vært i et Mette-Mareritt.

Håper hun har en bedre dag enn meg.