Husmorferie

Husmorferie er fantastisk. Det beste med en slik ferie er at man får god samvittighet - uansett om man strengt tatt kan kalle seg husmor eller ikke. Jeg kan strengt tatt ikke det, vårt hjem er et samarbeidsprosjekt. I alle fall hvis jeg får definere det.

Jeg vurderte å bli hjemme og faktisk være husmor. Solskinnet avslørte hybelkaniner som kopulerte i krokene, og sølvlysestakene i vinduet er i ferd med å bli gule. Kanskje blir de gullfargede hvis jeg bare venter lenge nok? Det er verdt et forsøk, ikke sant?

Støvet på møblene har faktisk en funksjon: det er koselig å se merker etter barnehender, det vitner om et livlig hjem, synes jeg. At barnehendene er dobbelt så store som mine og at sporene i støvet kun vitner om en 17-åring som knapt er innom for å raske med seg en brødskive, ser jeg stort på.

*

Jeg ble ikke hjemme. Jeg dro. På husmorferie i 24 timer. Jeg definerte meg som husmor-ish og tok ferie.

Men hva er egentlig en ekte husmor? En mor som bor i hus? En kvinne med forkle og skaut? Og som går med oppvaskhansker oftere enn skinnhansker?

Her er Wikipedias definisjon:

Husmor er en kvinne, vanligvis gift og hjemmeværende, som er ansvarlig for et hjem, det vil si en bolig eller husstand, gjerne en familie med barn. Ei husmor utfører husarbeid (husstell) og er ofte overhode for hjemmet.

Tenk det, Hedda!

Jeg scorer på to og en halv av Wikipedias krav. Jeg er kvinne, gift og jeg har delvis ansvar for en husstand med barn (og hund!).

Jeg stryker med høye kneløft på å være hjemmeværende og på å utføre husarbeid. Det lille husarbeidet jeg gjør, ville fått en husmor fra 50-tallet til å dåne.

*

Nå høres det ut som vi lever i en svinesti, men det er langt fra sannheten. Jeg må ha det ryddig rundt meg for å beholde sinnsroen, og jeg må ha tellekanter i skapene og knivskarpe bretter på plastposene for å få puste. Men det er så fort gjort å rydde. Særlig hvis man gjør litt hele tiden. Da merker man det nesten ikke, og husarbeid skal merkes, ellers gjelder det ikke.

Alt jeg vet om å være husmor har jeg fra min mor, heimkunnskapen på barneskolen og en bok jeg leste da jeg var gravid første gang. Du kan trygt si at de tre inspirasjonskildene hadde den samme ideologien: Grønnsåpe, svette, eddik, tårer og skurepulver. Og friske kluter.

I den fødslesforberedende boken sto det to ting som har brent seg fast som melk på en kokeplate:

"Når det er fire uker igjen til termin, må du vaske komfyren. Ettersom du blir større, kan det være vanskelig å komme til, og hvis du føder før tiden, er det lurt å ha gjort det unna tidligere."

"Når du merker de første veene, skal du koke vann og helle over på en termos. Putt pølser i termosen, slik at din mann har noe å spise. Timene kan bli lange for ham."

Jeg tar det for gitt at du forsto at jeg verken vasket ovn eller kokte vann.

Etter å ha vært på ferie fra jobb og familie i fem timer, ringte jeg hjem. Min mann var på vei fra en løpetur og skulle bare innom og plukke opp sushi til tenåringen og seg selv. Han insisterte på at vi skulle Facetime - altså ha en slags videokonferanse.

*

Vel. Dumt av ham.

For når jeg er så langt unna hans eventuelle represalier (isbiter i nakken, kiling eller prikkedøden i tillegg til å si med sånn "jeg-er-ikke-sint-jeg-er-bare-veldig-skuffet"-stemme at jeg igjen har brutt løftet mitt om å ikke legge ut bilder av ham, er det så lett å gjøre det han liker aller minst og jeg liker aller best: nemlig å overraske ham med ikke bare ett, men opptil flere bilder.

Hvis - nei, når - han ringer for å be meg fjerne dem, kan jeg ganske enkelt bare bryte samtalen ved å trykke på den røde knappen. Hvis han fortsetter å mase, slår jeg av telefonen.

Og innen jeg kommer hjem, satser jeg på at han har savnet meg så mye at han ikke er sur lenger.

Han: Kan du slutte å skjære grimnaser?

Jeg: Nix. dessuten sa du "grimnaser". Det heter "grimaser".

Han: Jeg sa ikke grimnaser. Jeg kan også skjære grimaser.

Jeg: Få se den snusleppa en gang til!
Han: Nei, for da tar du bare bilde av meg.
Jeg: *jugekors* Nei, da.

Jeg: Vi snakkes senere. Kyyyyyss!
Han: Kyyy ...