På vei

Jeg sitter i en buss på vei til en liten by - visstnok - som heter Portoroz i Slovenia. Det er både godt og dårlig nytt. Godt fordi det ikke så ut til at jeg skulle rekke frem, dårlig fordi jeg ikke fikk med meg bagasjen og fordi den lille byen, for å sitere en kollega, «nok ikke har det beste utvalget i haute couture».

Klokken er syv minutter over ett, og det er minst tre timer siden jeg burde ha lagt meg.

*

God tid er bra når man velger det selv. God tid er ikke så bra når noen velger det for en. Det eneste som er verre, er god tid i ganske lang tid, også et jævla stress i kort tid. Ekstra ille blir det når stresset kommer rett før man skal nå noe.

Som for eksempel et fly.

*

Én time før avgang, var jeg allerede langt inn i boken min. Jeg satt på den stolraden som var nærmest skranken, ved den gaten som var annonsert.

Gate 43. Avgang klokken 18.50. Det ville gi meg 40 minutter på Kastrup, noe jeg med min sans for selvvalgt god tid synes var i minste laget. Men så langt var jeg tapper.

Klokken 18.15 ble gaten flyttet til 41 i følge skjermen over gaten. I følge appen min ble den flyttet til 46. Jeg gikk først til 41, så til 46, så tilbake til 41 før jeg plasserte meg midt i mellom med et vaktsomt blikk. Avgangstiden ble brått og uvarslet flyttet til 19.30. Der gikk de 40 minuttene jeg hadde i København.

*

Ved gate 44 sto den største gruppen av pensjonister og spaserstokker jeg har sett på ett sted noen gang. Det var ingen grunn til å hovere. De var i bevegelse mot flyet. Det var ikke jeg.

Gate 48 ble annonsert, og jeg gikk for å finne en plass. Etter å ha hvilt i tre minutter, kom det en Avinor-ansatt som annonserte at alle måtte ut, for gaten ble stengt, men den åpnet igjen klokken 19. Det var 15 minutter unna. Da kom oppdateringen om at avgangen var flyttet til 19.40.

Saueflokken jeg var en del av, ble drevet ut ved hjelp av roping og forsiktig dytting. Vi kretset rundt gaten alle sammen. Vi skulte på hverandre og alle tenkte det samme: «Når den døra blir åpnet, skal jeg først inn.». For min egen del så jeg strengt på alle idioten med enorme kofferter som ikke en gang verdens sterkeste mann ville karakterisert som håndbagasje.

*

Tiden gikk. Klokken ble 19.10 da dørene åpnet til gate 48 og på det tidspunktet var vi i ferd med å glemme alt vi hadde lært om folkeskikk. Kampen om det beste setet ble avbrutt av en stemme over høytaleren om sa at flyet til København skulle gå fra gate 37 C og at det hastet noe inni gamperæva og komme seg dit. For meg hørtes 37 C ut som noe fra Harry Potter, men jeg var villig til å prøve å gå rett inn i en murvegg hvis bare belønningen var et fly om gikk faderlig fort.

Jeg kastet håndbagasjen opp i en trillevogn og bannet da jeg skjønt at hjulene gikk skjevt. Det fikk så være. Jeg hadde ikke tid til å finne en ny. Foran meg sperret en mann med innmari god tid veien. Han hadde en trille-ryggsekk. En sånn ryggsekk der halve plassen går med til hjul og et teleskophåndtak. På håndtaket sto det «Never stop exploring». Jeg skulle virkelig ønske han kunne utforske verden litt kjappere.

*

Gate 37 C var helt ok. Det eneste jeg krever av en gate er at den er åpen og at den fører til et fly. Denne førte til en buss, men det var ok, tenkte jeg. Helt til bussen stoppet omtrent midt på Gardermoen og ble stående der til været skiftet. I det regnet kom ble vi sluppet ut. Og der sto vi.

Jeg rakk å bli klissvåt, men heldigvis tørket jeg helt til ankomst i København. Det skulle vise seg at det ikke var noen vits i.

*

Det er ikke så mye å si om flyturen. Bortsett fra at det slovenske hockey-laget Gutter 17 hadde fått i seg noe de ikke skulle. De skrålte og sang, og satte favorittmusikken sin på maks volum. Det førte til at musikken, som var en blanding av sekkepipe og noe som jeg så for meg kunne komme ut av en minaret en tidlig morgen, ble vrengt til det kunne forveksles med drapet på hundre katter og fire rasende lemen.

Også må det naturligvis sies at flyet landet ti minutter etter at det flyet jeg skulle ta videre gikk.

*

Men det kunne jo hende at det var forsinket, ikke sant? Skjermene som annonserte avganger og forsinkelser sa ikke noe om det, men de har tatt feil før.

Å løpe på flyplasser er noe av det verste jeg vet. Det inneholder alt jeg ikke liker: dårlig tid, svetting, manglende mulighet til shopping og idioter som sperrer veien for meg. Og selvsagt løpingen i seg selv.

Jeg kom meg fra gate B 6 til A 14 på rekordtid. Bare for å oppdage det jeg var redd for: Det var ikke noe fly der. Ikke noen mennesker heller. Eller jo, det var masse mennesker der, men ingen flyplassansatte. Det å se de andre menneskene burde sagt meg noe, men det er lett å si i ettertid.

*

Ved SAS’ skranke var det kø. Jeg var nummer 483 i køen. Heldiggrisen som ble ekspedert, hadde nummer 412. Siden jeg ikke aner hvordan danskene uttaler 483, fulgte jeg med som en hauk. Jeg fikk kink i nakken og krampe rundt øynene av å stirre på tallene som viste fremgangen. Etter ti minutter skjønte jeg 1) at jeg hadde glemt å skifte fra lesebriller til gå og løpe-briller og 2) det var en tavle rett ved meg - i hodehøyde.

Plutselig fikk trillevognen min et dytt som sendte den et par meter bortover. Mannen som sto ved siden av meg, hadde bestemt seg for at han ikke orket å kjempe mot promillen lenger. Han falt, men heldigvis for ham var han fullstendig avslappet, så det gikk helt fint.

*

Da det endelig ble min tur, ble det klart at flyet mitt skulle gå om ti minutter. «Du må løpe! Gaten stenger!» sa damen.

Og der var jeg på vei igjen. Denne gangen løp jeg enda fortere. Fra siste spurt hadde jeg lært hvordan jeg skulle manøvrere mellom idiotene, men det hadde selvsagt gått fortere hvis jeg hadde hatt blålys på hodet. Eller kanskje ikke.

Kastrup

Da jeg rundet hjørnet til gate A 14 så jeg at de samme menneskene som jeg så der sist, fremdeles var der. Nå var de imidlertid i ferd med å stille seg i kø.

Flyet jeg trodde var dratt, hadde ikke kommet sist jeg var der. Til min dødsdag kommer jeg til å sverge på at Kastrups informasjonsskjermer ikke er til å stole på.

*

Jeg var så svett at jeg ikke ville sette meg inntil flysetet i frykt for at jeg skulle ødelegge skinnet. Jeg fantaserte om nytt klesskift og deodorant, og slik fikk jeg flyturen til å gå fort.

Da flyet landet i Ljubljana fikk alle de trøtte trynene rundt bagasjebåndet koffertene sine. Alle bortsett fra meg.

Men jeg ble ikke bekymret før mannen i skranken spurte om hjemmeadressen min rett etter at han hadde spurt meg om når jeg skulle hjem igjen.