Kalkulerende omfavnelse

Noen ganger trenger jeg en klem, og da sier jeg i fra om det. Du må ikke gå rundt og tro at andre skal lese tankene dine. Hvis du noen gang har ment at din kjære skal vite hvordan du har det uten at du sier det, bør du tenke deg nøye om. Vil du egentlig at han eller hun skal vite hva som foregår i hodet ditt?

Det kan gå skikkelig galt. Kanskje skjer det ikke så mye inni der som vedkommende hadde trodd, og det er lurt å bevare illusjonen om at du har noe å bidra med. I motsatt fall - at det foregår høyverdig tankevirksomhet bak de blanke øynene dine - kan det jo hende at din kjære føler seg uverdig ditt nærvær.

Dette er naturligvis eksempler jeg har hentet fra løse luften. De har ingen ting med mitt forhold til min mann å gjøre. Heller ikke hans forhold til meg.

*

Godt at det er fastslått.

*

- Jeg trenger en klem, sa jeg.
- Det skal du selvsagt få, sa han og ga meg en klem.

Det var en sånn skikkelig klem - en ordentlig omfavnelse.

Jeg kjente plutselig at fingrene hans løp over kroppen min. Nærmere bestemt ribbena.

- Teller du dem??? spurte jeg vantro.
- Teller hva da? Valkene dine? spurte han, men overlevde ved et nødskrik da han la til: - Du har jo ingen valker! De eneste to valkene du har er her, sa han og tok meg på puppene som de skulle ha vært gammeldagse bilhorn.

"Tut-tut!" liksom.

- Kaller du brystene mine for valker?
- Jepp! Du kommer likevel aldri til å våge å legge det ut på Facebook, sa han fornøyd.

*

Jeg gikk inn på badet og håpet at han skulle forstå hvor såret og vonbråten jeg ble. Det gjorde han ikke.

Men igjen: Ikke tro at folk vet hva du tenker!

Resultatet ble at jeg var så lenge på badet at jeg begynte å kjede meg. Og det var da jeg begynte å ta selfier.

Jeg gikk ut i stuen igjen og fant ut at han hadde glemt hvor teit han hadde vært, og siden jeg ikke husket helt hva jeg var sur for, viste jeg ham bildene jeg hadde tatt.

- Ho, ho, se her, a, sa jeg.
- Herregud, som du ser ut på håret! Ikke legg det der ut på nettet, sa han.

Så da gjorde jeg det.

"Er jeg ikke egentlig ganske fin, da? Selv med bustehår? Nei?"

"Prøve duckface, kanskje?"

"Note to self: LØFT HAKENE!"

"Hi, hi, jeg bare tuller. Duckface er SÅ 2014."

"Hvis jeg smiler mye og løper fort, ser ingen det grå håret mitt."

"Mer duckface. Det kan jo bli moderne igjen."

"Duck-på-syre-face."

... og her prøvde jeg virkelig å få til et fint bilde. Jeg ser at lysforholdene ikke var optimale, men kan ikke bortforklare at jeg ser ut som en salamander som er i ferd med å krabbe opp av vannet.