Han ser ut som en heliumballong 19. mai, og han har utstrålingen til en nedtråkket tyggis. Feber har han også. Men han er tapper som en krigshelt. Det skal han ha.
Der andre kvinners ektemenn legger seg ned for å dø, nekter min å la en liten influensa hindre ham i å gjøre ting akkurat som vanlig. Bare en smule saktere. Ok. Ekstremt mye saktere.
Jeg vet ikke hva som er verst for omgivelsene.
*
Viruset som mer eller mindre har tatt over min manns legeme, har tre merkelige effekter på hjernen hans.
Han blir enda mer sta enn vanlig, og det sier en del for dem som kjenner ham.
For dere som ikke kjenner ham: Dette er mannen som insisterte på at filmen "Alle elsker Mary" het "Alle liker Mary" og som sto foran filmplakaten der det sto "Alle elsker Mary" og hardnakket mente at jeg hadde fått eierne av videobutikken til å endre plakaten bare for å bevise at han tok feil.
Da min venninne skulle gifte seg og vi satt i kirken og ventet på bruden, insisterte han på at menn hadde ett ribben mindre enn kvinner (ref at Gud hadde tatt et ribben fra Adam og laget kvinnen). Det ble ekstra pinlig etter som 1) den dype stemmen hans bærer veldig godt og 2) min venninne giftet seg med en lege, og halve kirken var dermed fylt av folk med minst ett kurs i anatomi.
*
Viruset går dessuten utover hukommelsen hans. Langtidsminnet hans er fremdeles perfekt, men korttidsminnet er på nivå med en dråpe vann. Han bruker sannsynligvis all sin energi på basale behov: mat, søvn, bilprogrammer på tv og opptak av lyden fra amerikanske biler på YouTube.
*
Den tredje effekten er mer normal: Den dype stemmen hans blir enda dypere.
Den blir så dyp at den i perioder ikke er mulig å oppfatte for et menneskelig øre. Resten av tiden er det mulig å høre en dyp basslyd, men å skille ut ord, kan du bare glemme.
Noe av det første jeg forelsket meg i, var stemmen hans. At den dype stemmen ofte ble benyttet til å si at jeg var pen og andre åpenbart geniale ting, hjalp selvsagt på dopamin-nivået i hjernen min. Men det er jo ikke sånn at forelskelsen blir sterkere når bassfrekvensen nærmer seg null. Heldigvis. Hvis den hadde gjort det, hadde vi sannsynligvis snakket om en slags fetisj.
*
Siden jeg på et tidlig tidspunkt sluttet å be ham gjenta hva han sa (sånt blir begge parter lei av og dessuten husker han jo ikke så godt) er taktikken min nå å gjette hva han prøver å si.
Hittil har han 1) bedt meg se fullstendig bort fra å holde meg til budsjettet når skal til London i neste uke, 2) sagt at jeg er UTROLIG pen og den smarteste dama han noen sinne har møtt og 3) lovet å selge Corvetten sin til fordel for en liten elbil. Så vidt jeg kunne høre. (Hvis han ikke husker at han har sagt alt dette, er det hans problem.)
- Du burde ligget under dyna i stedet for å handle mat, sa jeg da vi var på vei til CC Vest.
- Duuuuuuurrrrrr, duuuuurrrrr, duuuuurrrrr, svarte han.
Jeg visste hva han prøvde å si: "Du klarer ikke plukke ut en fisk som er bra nok, og du husker aldri hvilke grønnsaker vi skal ha til. Det er det bare jeg som kan."
Og det er dessverre helt korrekt. Jeg glemmer alltid purre og fennikel, og jeg husker aldri hva den grønne planten med de store bladene heter.
 |
| Basilikum. Eller som jeg pleier å kalle det: "Sånn som man bruker i sånn grønn greie med hvitløk og pinjekjerner" |
Vi ankom fiskedisken.
- Kan jeg hjelpe deg? spurte hun som sto bak disken.
- Duuuuur, sa min mann vennlig.
- Han lurer på om du har en ørret, sa jeg. Støttekontakten.
Hun hadde åpenbart opplæring i hvordan man behandler menn med spesielle utfordringer.
- Denne, kanskje?
- DDDDDUUUUURRRR! sa min mann.
- Vi vil nok heller ha et halestykke, sa jeg.
 |
| Jeg liker ikke se inn i øynene på maten jeg spiser |
Jeg spurte om det var noe han ville at jeg skulle hente.
- Dduuuurr, sa han.
- Gulrøtter? spurte jeg hjelpsomt.
Han nikket.
-Noe mer?
- Duuuuurrrrrr!
- Sjokolade? Potetgull? Gullring? Diamanter?
- Duuuurrrrrrrrrrr! sa han oppgitt.
- Du vil kjøpe en diger ring til meg? Nå? Bare fordi det er morsdag i morgen? Herregud, du er så snill! sa jeg.
Han åpnet munnen, og jeg ble oppmerksom på en vibrasjon i gulvet. To pakker med skinke falt ned fra hyllen sin.
- Den som tier samtykker, sa jeg.
*
Da vi var tilbake i bilen hadde han samlet opp både energi og frustrasjon.
- Kjøtthue! skrek han mot en med-bilist mens han valgte å si fra seg vikeplikten. Diksjonen var perfekt og bilisten som trodde forkjørsrett faktisk var en rett, priste seg lykkelig for at bremsene virket.
- Mente du å presentere deg for ham? For du mener vel ikke at det er han som er kjøtthuet her? spurte jeg. - Du minner mer om et snørrhue enn et kjøtthue, nemlig, sa jeg for å være hjelpsom.
Jeg aner ikke om han svarte, for akkurat da kom det et hosteanfall som varte lenge nok til at han hadde glemt hva jeg sa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar