Da Kåre møtte meg

Kåre Willoch og jeg har vært enige om mye helt siden 80-tallet. Før det var jeg nok mest opptatt av lekser og glansbilder, men i dag fikk vi endelig en mulighet til å diskutere kunst, kultur og demokrati mens vi ventet på at konferansen vi var på skulle starte.

Jeg gjentar: Jeg diskuterte kunst, kultur og demokrati med KÅRE WILLOCH.

*

Vi var i Universitetes aula, og det hele begynte med at Kåre sa at han aller helst i hele verden ville sitte ved siden av meg. 

Eller.

Det vil si: Vi var i Universitetes aula, og det hele begynte med at Kåre Willoch prøvde å finne et sted å sitte. Min kollega reiste seg høflig tilbød ham en plass i sofaen, og jeg (aka nautet) satt bare og så starstruck ut.

- Vil du sitte her? spurte min godt oppdratte kollega. (Jeg var overrasket over at han ikke brukte tiltaleformen "De".)
- Ja, takk, svarte Gud Kåre.
- Hvor vil du sitte? spurte min kollega (det var plass til fire i sofaen og dermed to ledige plasser).
- Jeg sitter helst ved siden av damen (er jeg ganske sikker på at Kåre sa).

Og så satt vi der. Han og jeg.

Jeg ba kollegaen min ta et bilde av oss. Altså Kåre og meg.

Fotograf: Sindre Weber

- Alle blir så vennlige mot en når en blir så gammel som meg, sa Kåre.

I stedet for å si «nei, da DU er vel ikke gammel, vel!» prøvde jeg den andre varianten som er omtrent like tåpelig: Jeg prøvde å si at jeg også var ganske gammel.

- Jeg var aktiv i Unge Høyre på 80-tallet. Så SÅ gammel er jeg, sa jeg.
- Jasså, var du det. Du er ikke gammel av den grunn. En stor feil folk gjør, er å tro at alderdommen begynner før den gjør det, trøstet Kåre.

*

Det gjorde meg oppløftet. Jeg tok opp telefonen min for å se hvor gammel jeg så ut på bildet min kollega akkurat tok. Ansiktet mitt kunne tilhørt en nittiåring, men ansiktsuttrykket mitt kunne tilhørt en femåring på julaften. 

Det var så nedslående at jeg brøt mitt selvpålagte forbud mot å ta selfies med kjendiser.

Jeg knipset i vei for å få et bedre resultat. Kåre var ikke forberedt, men han tok det forholdsvis sporty.

Nix, det ble ikke bedre. Tvert imot, faktisk.

- Utsmykningen i denne aulaen er helt fantastisk, sa Kåre. Til meg.

Munchs verk "Historien" i Universitetes aula

Hjernen min fikk prestasjonsangst. Jeg ville så fryktelig gjerne si noe smart.

- Munch … Monk … Muuuuuoooo, rautet jeg.

Kåre så raskt på meg for å se om jeg var i ferd med å få et lite drypp. Jeg sverger på at jeg bare ville berolige ham da jeg lynkjapt smilte (og sjekket med pekefingrene at begge munnvikene gikk opp), strakk ut tungen og sa «mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag» bare for å bevise at jeg var klar både i tanke og tale. Jeg vurderte om jeg skulle strekke opp begge armene, men det gjorde jeg heldigvis ikke. 

(Hvis du vil sjekke om noen har fått hjerneslag, kan du droppe det med tungen. Det har jeg lært nå. The hard way.)

*

- Er det ikke fint? spurte Kåre omsorgsfullt. Han nikket mot veggen.

Noen vil sikkert si at jeg ikke har selvinnsikt, og det skal jeg ikke krangle med dem om, men jeg var i alle fall blitt så usikker på meg selv etter møtet med Verdens Klokeste Mann at selv om jeg tidligere kunne fortalt om Munchs utsmykking av Universitetets aula mens jeg sov (Alma Mater og Solen), var alt jeg nå kunne bidra med:

- Æææææ, hvem er det … for det er vel …. Mun … nei, hvem er det som har malt det?

Kåre sa at det var Munch, og jeg sa at det visste jeg jo egentlig, og så brukte jeg litt tid på å lure på om det fantes en skala for troverdighet, for det er mulig at jeg akkurat sprengte bunnen av den.

*

Jeg kan ha skrytt på meg at min eldste sønn visste innmari mye om kunst generelt og Munch spesielt i et desperat forsøk på å gjøre meg selv interessant.

Heldigvis virket det som finten om min kunnskapsrike sønn fikk fokuset over på noe annet, for plutselig hørte jeg meg selv diskutere allmenn stemmerett med vår tidligere statsminister.

- Stemmerett for 16-åringer er en elendig ide, sa jeg.

Det var vi rørende enige om. Kåre sa dessuten at noen til og med har foreslått å senke pensjonsalderen.

Jeg er villig til å gå i demonstrasjonstog i nattkjole for en pensjonsalder på maks 50 år hver eneste morgen. 

Men siden klokken var over ni og hjernen var i ferd med å varme seg opp, greide jeg heldigvis å lese situasjonen godt nok til at grimasen midt i trynet sa noe i retning av: 

«Herregud, noe så latterlig, det er jo aldeles ikke bærekraftig og dessuten kan vi ikke kollektivt passivisere folk som presumtivt har flere tiår igjen av et aktivt liv».

Da hørte vi noen ønske alle hjertelig velkommen, og jeg kommer alltid til å lure på om det var Kåre eller jeg som ble mest lettet over det.