Jeg kjente et blaff av stolthet før jeg lurte på hva han mente. Det var bare oss to som gikk på fortauet, så det måtte være meg han mente å oppmuntre.
To-tre sekunder etter, skled jeg så vidt det var, men jeg hentet meg pent inn igjen.
- Sånn, ja! ropte han igjen. Jeg lurte på om jeg hadde et tilfelle av mental lidelse bak meg. Kanskje han hadde en form for tourettes? Jeg har hørt om folk som ikke klarer å la være å banne, kremte eller blunke, så hvorfor ikke en tvangsmessig oppmuntring til kjente og ukjente, tenkte jeg.
- Sånn, ja! Sånn, ja! kom det blidt bak meg. Fikk jeg ros for å gå, nå eller? Jeg har gjort det en stund. Jeg har i alle fall bevis på at jeg kunne stå støtt på ettårsdagen min, så jeg tipper at jeg har gått mer eller mindre støtt i snart 49 år.
 | |
|
- Sååååånn, ja, sa fyren i en mild og (når jeg tenkte meg om) og litt flørtende tone.
Ikke faen om jeg skulle snu meg nå. Det er jo like ille som å snu seg hvis noen plystrer etter deg på gaten. "Ha, ha! Du er innbilsk, ass", pleide guttene å si til de jentene som instinktivt prøvde å finne ut hvor den som regel umusikalske lyden kom fra. Og jentene - som aldeles ikke var innbilske, men heller fulle av komplekser - krympet seg alltid litt i stedet for å konfrontere den kvisete guttevalpen.
*
Menn som plystrer etter damer er veldig sjelden noe å samle på. På skalaen fra idiot til drømmemann, ligger det å plystre etter damer ikke så veldig langt fra å sende bilder av forplantningsorgan. Så teit er det, faktisk.
Men jeg ble ikke plystret etter. Jeg hadde en fyr bak meg som tvangsmessig motiverte meg. Jeg visste bare ikke hvorfor jeg ble gjenstand for denne intense rosen.
- SÅNN, JA! skrek han. - SÅÅÅÅÅNN, JAAAA!
*
Der gikk han over grensen. Én ting er å elske jobbe din, men hvis du jobber som coach eller personlig trener, får du holde motivasjonstalene dine innenfor arbeidstiden - og ikke under noen omstendighet skal du vise omverdenen at du er så glad i jobben din at du får orgasme av å utføre den. Det finnes heldigvis regler for anstendighet.
Jeg var full av rettferdig harme da jeg snudde meg. Jeg var moralens vokter. Jeg var selve personifiseringen av sosial kontroll. Jeg var en moden kvinne full av selvtillit, og jeg var ikke redd for å vise det.
- Er det meg du snakker til? spurte jeg. Stemmen min var skarp, og jeg håpet at han fikk flashback til en fæl norsklærer han helt sikkert har hatt.
En liten hund hoppet opp og prøvde å bite meg i fingeren.
- Nei, Sonja! Ikke hoppe på damen! Fy, Sonja! sa fyren til den skittenhvite ulldotten som nå bjeffet begeistret.
- Har du hund? Det virker som Sonja liker lukten, sa Sonjas matfar.
Det var selvsagt litt pinlig at jeg trodde jeg hadde blitt utsatt for cat calling når det viste seg å være dog calling. Men angrep er beste forsvar, så jeg skulle til å fortelle ham at jeg hadde tatt ropingen hans personlig, og at man må velge hundenavn med omhu, for det er jo nødvendig å bruke utestemmen litt oftere når man har hund. Sonja er med andre ord ikke et velegnet navn, tenkte jeg altså å si.
Men så kom jeg på at bikkja vår heter Whiskey.
 |
| - Whiiiiiskeeeeyyyyyyy! roper jeg hver morgen. Ikke rart naboene ser litt rart på meg. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar