En skygge av meg selv

I 2007 var 14 prosent av norske kvinner «helt enige» i at de var fornøyde med kroppen sin. Det synes jeg er et vanvittig høyt tall. En fersk undersøkelse jeg har gjort, viser at ingen er fornøyde. Ikke en kjeft.

Den ene har for store overarmer og for tynne hender, den andre rare tær. En mener hun er så tynn i håret at hun ser ut som hun går på cellegift og en annen fortalte at hun nylig hadde oppdaget en ny side av lårene sine. En slags bakside nummer to. Den siste påpekte at hvis det overflødige fettet fra knærne hadde blitt flyttet opp i brystene hadde hun gått opp tre BH-størrelser. Til en B-cup. Hun har en slags konkav form nå.

Ok da, så har jeg hentet eksemplene fra meg selv.

Men jeg kunne uten problemer funnet ti av ti venninner som hater å se seg selv i speilet uten klær og sminke hvis det ikke hadde vært sommer og alle er på ferie.

Hvis man bruker gjennomsiktige klær, antar jeg at man er en av dem som svarer "helt enig" på sprørsmålet om man er fornøyd med kroppen sin. Eller så er man bare syk i hodet.

*

Undersøkelsen fra 2007 viste at 64 prosent av norske menn var «helt eller delvis enig» i at de var fornøyde med kroppen sin, og det tror jeg stemmer.

Menn har et høyere selvbilde enn kvinner. Det er en av konklusjonene i undersøkelsen «Likestilling og livskvalitet» som ble utført på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet i 2007. 

 
Men i 2008 kom Mannspanelet med sin rapport, og de har skrevet masse om livskvalitet når det gjelder menn som viser at det ikke bare er enkelt å være mann. 

Faktisk er det nokså ille, tenker jeg etter å ha pløyd meg gjennom mesteparten av det de skriver: 

• Skolene reproduserer kjønnsstereotyper og jentene slår gutta ned i støvlene når det gjelder karakterer og utdanning 
• «Homo» blir brukt som skjellsord 
• Menn i rurale strøk sakker mer akterut enn menn i urbane områder 
• Forbrukerindustrien sementerer kjønnsrollene og påvirker gutter til å stivne i gammeldagse idealer 
• Menn forventes både å ha en karriere og å bidra mer i hjemmet 
• De voldtar (jeg ville kanskje påstå at det var verst for ofrene, men det var kanskje ikke i panelets mandat å si noe om det?) 

Dette er bare noen eksempler, men her kommer det verste: 

Mannspanelet vil peke på nødvendigheten av konkrete tiltak rettet mot menns livskvalitet, helse og sykdom. Menns forventede levealder i Norge er unødvendig lav (77,7 år i 2004 sammenlignet med 82,5 år for kvinner) og mange menn dør for tidlig av årsaker som kunne vært forebygget. Samtidig vet vi at kvinner oftere enn menn rapporterer ulike helseplager og at de oftere enn menn oppsøker lege.

Derfor anbefaler Mannspanelet blant annet følgende:

• Vi ber regjeringen bestille en offentlig utredning om menn og helse, inkludert et fokus på menns psykiske helse. Årsaker til at menn i større grad enn kvinner blir heltidsuføre må kartlegges bedre.
• Vi ber regjeringen øke bevilgninger til forskning om menns helse i et kjønnsperspektiv.
• Fastleger må pålegges obligatorisk innkalling til regelmessig kontroll. Testing og forbygging av mannsspesifikke sykdommer og samtaler om livssituasjon og livsstil med særlig fokus på tema som er sentrale i den aktuelle livsperioden. Det er viktig med fokus på helse, trivsel og psykisk helse ved slike kontroller.

*

Jeg skal ikke undervurdere Mannspanelets konklusjoner og anbefalinger, men jeg mener at de burde lagt mer vekt på menns selvbilde i sitt arbeid - det er ikke så ille som de vil ha det til, tror jeg. Selvbildet gi en god pekepinn når det gjelder livskvalitet. Og det er ikke så overflatisk som mange vil ha det til.

Jeg tror ikke nødvendigvis at 64 prosent av mannfolka har en reell grunn til å være så fordømt happy med det de ser i speilet om morgenen, men hva gjør vel det? Så lenge de kan møte hverdagens utfordringer med nesa i været og rett rygg?

*

Heiser med speilvegger er nådeløse greier. På vei hjem fra kontoret etter en litt over middels slitsom dag, sto jeg og gransket meg selv kritisk fra alle kanter. I løpet av tre etasjer hadde jeg konkludert med at selv om jeg hadde greid å slanke meg ned til skjelettet, hadde jeg sett ut som et fugleskremsel. Kanskje særlig da. «Selv ikke skjelettet mitt er pent,» slo jeg fast nokså neddtrykt.

Det skjedde for mange år siden, og jeg har hørt at man gir mer og mer faen i valker, grevinnearmer og appelsinhud etter hvert som man blir eldre.

Så langt har det ikke stemt, men i går - én dag etter at jeg ble 44 - kom et slags gjennombrudd; Skyggen min er ganske ok. 

Særlig når solen står lavt. 

Og det er jo tross at fremgang.