Vakre, flinke mennesker

I dag vil jeg hedre mine kolleger. De av dere som bare er ute etter galle, kan gå til kategorier og søke på "Misantropi" eller "Min kjære". Men jeg anbefaler alle å følge med ett minutt eller to.

Jeg jobber altså i Forsvarsdepartementet. I dette departementet er det en politisk ledelse og en departementsledelse og i tillegg til disse flotte menneskene, er alle vi andre. Et flertall av oss er byråkrater.

*

Mange har et anstrengt forhold til byråkrater. "Byråkrati" sier mange, og får det til å høres ut som det er en aggressiv sykdom uten kur. Det kan jeg til en viss grad forstå, faktisk, for når byråkratiet viser seg på sitt verste, er det ingen tvil om hvor Kafka fikk inspirasjonen sin fra.

Mitt poeng er at mine kolleger er flotte folk. Jeg kan med hånden på hjertet (som jeg faktisk har) og to fingre i nesa (hvis noen skulle ønske å se det) si at ingen av dem går til jobben og tenker "i dag skal jeg jammen søren være vrang og vanskelig". Nope. Mine kolleger gjør sitt beste, og det er jaggu så imponerende at jeg blir stum noen ganger.

Jeg gjør så godt jeg kan, jeg også. Jeg følte at det var på sin plass å nevne det.

*

Siden jeg jobber i en stabsfunksjon (kommunikasjonsenheten), hender det daglig at jeg må ringe eller maile en fagavdeling for å få den informasjonen de sitter på om en eller annen sak. Min jobb er ofte å få den informasjonen ut i offentligheten - enten fordi noen har spurt etter den eller fordi vi ønsker å få den ut.

Forsvarsdepartementet driver med veldig mye rart; vi planlegger store og ikke så store materiell- og det vi kaller EBA-prosjekter (som står for eiendom, bygg og anlegg), vi driver med forsvars- og sikkerhetspolitikk, vi jobber naturligvis med mennesker og vi forsøker å se hvordan forsvaret av Norge bør innrettes i fremtiden. For eksempel.

Det vil si: alt dette gjør vi på oppdrag fra sittende statsråd. Det er politikerne som bestemmer hva departementet skal gjøre. Byråkratenes oppgave er å støtte statsråden (altså forsvarsministeren).

*

De siste dagene har jeg jobbet med en rengjøringsavtale, en pressekonferanse om støtte til Irak-konflikten og Feltprestkorpset, for å nevne noe. For meg er det et spennende spenn i arbeidsoppgaver, men det hadde ikke vært særlig morsomt hvis jeg måtte gjøre noe av dette mukk alene.

Når jeg får beskjed om å skrive en tale eller utforme et svar til en journalist, må jeg finne den personen i fagavdeligen som sitter på bakgrunnsinformasjonen. Og etter en telefon eller mail renner detaljene stort sett min vei etter en kort stund. Det er helt magisk. De er så utrolig flinke og hjelpsomme!

Og de er 200 år gamle! Tenk det!

Vel. Departementet er i alle fall 200 år. Og det er den egentlige anledningen til at jeg skriver. For i går feiret vi oss selv. Vi hadde pyntet oss, og alle var så pene. Og når jeg vet hvor pene de er på innsiden også, så ble jeg nesten litt rørt.

De som kjenner meg vet at det ikke skjer så ofte.

Kollega Marita. Veldig flink, veldig pen.