Religion, lissom

- Hvorfor tror du mennesker tror på et liv etter de dør? spurte min sønn på 15. Vi var på vei hjem etter å ha kjøpt julegaver til min mann, hans far.

Han svarte selv: - Fordi de er redde for døden!

Jeg svarte at jeg tror på et liv etter døden og at jeg ikke er redd for døden. (Rynker, derimot ...)

- Men du tror jo til og med på Gud, sa han og avskrev meg.

For å styrke mitt image som interessert mor, og dermed få oppmerksomheten vekk fra mitt åpenbart ukule image, spurte jeg hva som skulle skje på skolen de siste dagene før jul.

- I morgen skal alle på skolen i kirken, men jeg har skrevet under på at jeg ikke skal, sa den vantro.

- Du har da for faen ikke vondt av å høre om Gud, sa jeg. Det synes han var morsomt, så jeg lot være å kreditere tidligere barneombud Matz Sandman som var den som sa det først.

- Så du tror liksom at når du dør så skal du møte alle de du er glad i? spurte han. Kynikeren. Jeg hadde lyst til å svare at jeg håper at jeg dør før alle de jeg er glad i, men det ble jeg så trist av å tenke på, så jeg sa bare at det ikke nødvendigvis var en fest å være død, men at jeg synes det var meningsløst hvis alt bare skulle ta slutt bare fordi hjernen slås av.

- Men religion er jo meningsløst! sa han.
- Religion er det motsatte - det er svært meningsfullt for dem som tror, parerte jeg.

- Bullshit, sa mitt avkom.

- Herregud, du trenger da vel bare å se rundt deg for å forstå at ikke alt dette er tilfeldig, sa jeg og tok hele regla fra osmose til fødende kvinner. (Det er nesten alt i hele verden.)

- Men hvis du tror på Gud, så tror du ikke på vitenskapen, fastslo han.

- Æh! Lissom! sa jeg voksent. Men så kom jeg på noe som i det minste virket smart inne i hodet mitt: - Vitenskapen er jo bare en beskrivelse av det som noen har skapt!

- Så du tror på den der med Adam og Eva og et eple??? spurte han og var på vei til å skaffe meg en verge.

- Nei, det tror jeg ikke, men jeg tror ikke at det er tilfeldig at det går mennesker rundt på jorden. Hva tror du skjedde? sa jeg og følte at jeg ledet med et lite poeng.

Han kastet seg ut i en lang forklaring som endte med begynnelsen: en del steiner som traff hverandre i verdensrommet og en varmeutvikling som kanskje hadde skapt verdens første celle. Jeg er ikke raus nok til å la være å torpedere sånt på en lett ironisk måte. Til slutt spurte jeg hva han trodde på. (Ha!)

Han ble ikke sur for at jeg knuste teorien hans, han ble bare litt stille og så kom det:
- Hva er egentlig tro?

Jeg tenkte så hardt at munn, nese og øyne snurpet seg sammen midt i ansiktet. Jeg kan ha sett ut som en kjempestor, hvit rosin. En mann så skremt i min retning. Jeg så skremt tilbake og kikket meg over skulderen for å sjekke om det sto et monster bak meg.

Alt kan skje.

Det var ingen bak meg.

- Å tro er å mene at man ved hjelp av idealene til det man tror på kan gjøre verden til et bedre sted, sa jeg. Hans mor. Som han bør være jævlig stolt av, for jeg er faktisk ganske smart noen ganger. Helt objektivt sett.

For ikke å snakke om at jeg er gavmild. Min mann skulle bare visst hvor mye fint han får til jul. Dessuten håper jeg han allerede har kjøpt noe til meg, for noen ganger er det bestillingstid på ringer i min størrelse. Som er 16, forresten.