Endelig voksen

Jeg har tatt en beslutning. Den tok seg egentlig selv for lenge siden, men jeg har ikke vært moden for den før nå.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært motstander av juletrær. Jeg er mot trær i seg selv, men det at jeg ikke liker ting i naturen som er større enn meg selv (bortsett fra veldig store steiner, så lenge de ligger stille) kan vi holde utenfor diskusjonen. Dette handler om ydmykelse og empati. (Hvis du trodde at jeg ikke hadde empati, vil jeg at du skammer deg litt nå.)

*

Se bort fra at du måtte akseptere å få føttene hugget av: Hadde du likt å stå midt i en stue i flere dager med billig ræl hengende ned fra armene dine? Jeg tipper nei.

Hvis du fremdeles mener at det ikke hadde vært så dumt, vil jeg minne deg på at det hadde vært begynnelsen på døden for deg og sist, men ikke minst: Det er mange forskjellige stuer i verden. Og selv om de er møblerte, er det ingen garanti for at de er smakfullt møblerte, for å si det sånn.

Mener du fremdeles at du hadde likt å være juletre, tenker jeg at du er fortapt og at du helt sikkert går rundt med en stjerne på hodet hele året. Koko!

*

Så nei til juletrær, der altså. Jeg tar for gitt at jeg har klart å overbevise deg.

*

Når det gjelder julematen, skal jeg være litt diplomatisk. Det er tross alt kvinnene i familien som har lært meg å lage ribbe med svor som smelter på tungen, og det er en sann kunst. All ære til dem.

Men det er jo ikke godt. Sorry. Det er faktisk ikke godt.

En hver hobbypsykolog forteller deg at du skal lytte til kroppen din. Og det er riktig, du skal det. Så hvorfor prøver du da å ta livet av den på selveste Jesus' bursdag? Er det for å kjenne på Marias lidelser da hun fødte ham?

Eller prøver du å komme til himmelen ved å spise deg ihjel? Tenk litt på det når du tar deg en solid skje feit dessert etter fråtsingen av ribbe eller pinnekjøtt eller hva du nå dytter i deg. Hvis du spiser torsk, heier jeg på deg. Jeg har alltid ønsket meg fisk til julemat, men jeg hadde nok spist meg dødmett på det også.

*

Den siste skansen - og det som gjør at jeg hittil har vært en lunken juletilhenger - er gavene.

Men hør her. Nå må vi slutte. Vi bruker dobbelt så mye som svenskene og julehandelen øker hvert år. "Fuck finanskrisen!" sier nordmenn og drar kredittkortet midt i arbeidstiden. De har tatt seg litt fri fra jobben "for det er så slitsomt å gå i butikker når alle andre gjør det". Hvordan jeg vet det? Gjett.

Jeg stemmer for at vi skal gi hverandre gaver hele året. Ikke mer enn vi ville gjort på julaften, nivået kan godt være det samme, for money makes the world go round også videre.

Men tenk deg at du kjøpte en gave til dine kjære, for eksempel i mars. Rett før det hadde han eller hun sagt "En sånn ønsker jeg meg" da han eller hun gikk forbi et butikkvindu eller så ett eller annet i en katalog.

Tror du ikke at det hadde slått an? Jeg vet i alle fall at jeg hadde bitt kjempeglad for en gave i mars.

*

Jeg er glad for å ha blitt så modig at jeg kan være åpen om min juleaversjon. Det er godt å ha blitt voksen. Jeg fortjener en premie. Den trenger ikke være så stor, bare den som gir føler at det koster litt.

Jeg googlet "stygg julepynt" og fant dette, men et avhugget dukkehode med nisselue er innenfor det jeg kan akseptere av julepynt.