Lite fruktbart

Vi har et par utfordringer her i denne heimen. En av dem åpenbarte seg i går kveld. Det var tiden for Den Store Fruktdiskusjonen.

Igjen.

En annen utfordring er at vi stadig må gjennom de samme diskusjonene. Eller "opplæringsrundene", som jeg er nødt til å tenke på dem som for ikke å bli enda gråere.

*

- Hun der er bred nede og smal oppe, sa min mann og pekte på en dame på tv.
- Ja, hun har en såkalt pærefasong, forklarte jeg. Pedagogen.

- Synes du hun var fin? spurte jeg.

- Ja.

- Men du har også pærefasong, sa han la han fort til.

*

Og det kan godt hende, men man kan jo ikke si sånn til folk. I alle fall ikke folk man liksom skal like godt nok til å være gift med.

- Pære??!!! Hva faen mener du??? spurte jeg. Nokså rolig. Sammenliknet med en eksploderende bombe.

- Pære er jo kjempefint, svarte han litt fornærmet. Det var som å høre et ekko av tidligere diskusjoner.

- Pære er "låra-rett-i-skoa"! sa jeg og minnet ham på mitt julegaveønske om fettsuging av diverse deler av kroppen.

Han så sjokkert på meg og lurte på om han måtte ringe noen. Noen med hvite frakker og sprøyter.

- Så lenge jeg våkner opp og er tynnere, mente jeg.

*

- Men hva slags frukt vil du være da? spurte han.

- Jeg vil da for helvete ikke være en frukt! ropte jeg.

 - Ok, men hvis du måtte velge? insisterte han.

- Jeg vet 'a søren? En banan?

*

Han lo på seg en stygg hoste og mente at jeg heller burde satset på ananas. Jeg antok at han refererte til håret jeg hadde satt opp i en slags palme midt opp på hodet da jeg håpet å få mer lyst til å trene enn å ligge på sofaen.

Jeg sa at det var forskjell på å likne en frukt og å se ut som et fruktfat. Det siste blir brukt i setninger av typen "Hun/han var ikke noe fruktfat, akkurat" og betyr at hun/han var ganske stygg.

- Én eller annen frukt må jo være best, mente han. Jeg mente ikke det, og det sa jeg. Tydelig:

- Hvorfor i himmelens dager skal kvinner likne frukt? (Mulig jeg sa "hvorfor i helvete" men la oss være litt rause. Det er jo snart jul.)

- Så hva er liksom den mest attraktive formen, da? spurte han. For fjortende gang bare i år.

- Timeglass, sa jeg surt. Vel vitende om at jeg ser mer ut som noe fra planteriket enn fra mineralriket eller hvor pokker timeglassene er født.

- Du ser jo ikke ut som et timeglass, sa han og mente kanskje å være støttende. - Du likner mer på en drue.

Jævla løk.