Et enda bedre 2014

Selvsagt ønsker jeg deg et supert 2014. Jeg kommer jo fra et overmøblert hjem, og vet hva man skal si når, selv om jeg ikke alltid gjør det.

Men la oss være ærlige på denne siste dagen i 2013: hva jeg måtte ønske for deg har ikke noe å si utover at vi anerkjenner hverandre for å være hyggelige - og det er jo fint, men du finner ikke kjærligheten av den grunn, liksom.

Hvis du vil finne kjærligheten, kan det hende jeg kan hjelpe deg, forresten, for jeg er ganske flink til å koble folk. Også er jeg så skrekkelig nysgjerrig, så jeg vil gjerne vite dine innerste hemmeligheter (det må man hvis man skal koble folk riktig). Men det var ikke poenget mitt nå.

*

Jeg ønsker en hel masse for deg i 2014, men det meste kan du påvirke selv, og det synes jeg du skal gjøre. Hvis du da ikke oppriktig mener at du har det perfekt og at du har nådd dit du kan både fysisk og mentalt. (Da kan du bruke energien din på andre. Og det bør du.)

Jeg har ikke nådd perfeksjon - det vet alle som har møtt eller hørt om meg - så for min del er det en lang vei å gå. Ikke en gang noe så enkelt som å puste, kan jeg. Jeg har nok kunnet det en gang, og jeg klarer det jo godt nok til at det tikker rundt, for å si det sånn, men det er bare så vidt.

Skikkelig pusting kan gjøre underverker for kroppen, og det kan jeg bare i teorien. Dessuten forutsetter real pusting at man slipper ut magen, og jeg vil heller dø enn å løsne på magemusklene. Faktisk tror jeg at jeg kommer til å dø hvis jeg slapper av i mageområdet.

De indre organene mine kommer til å få sjokk eller starte en krig. Jeg synes jeg ser tynntarmen breie seg ut "Ha, ha! Jeg er størst, jeg krever denne plassen!" roper den mens lever, milt og nyrer går sammen om å presse den ekle ormen tilbake. Du ser sikkert hva jeg prøver å beskrive: Et indre opprør. Et anarki. En enveisbillett til Vestre gravlund.

*

Min eldste sønn er god på pusting. Han driver et mildt press for å få meg til å drive pusteøvelser hver dag, men jeg har hundre gode unnskyldninger for å gjøre noe annet: klesvask, finne noe som er verdt å se på på tv (det kan jeg gjøre i timesvis), gå på do, jobbe, skrive, sitte og se ut i luften, planlegge klesvask, planlegge å jobbe ... listen er lang og flau.

At dette er i-landsproblemer ser til og med jeg. Det finnes millioner - antakelig milliarder - mennesker i verden som mangler både mat, rent vann og en seng. Sånn sett er det nesten umoralsk at vi her i Norge flyr rundt og klemmer hverandre og håper at vi skal få det enda bedre.

Men det vil alltid være noen som har det bedre enn deg, og det vil alltid være noen som har det verre. Alt du kan gjøre, er å ta vare på deg selv slik at du blir best mulig rustet til å gjøre noe for andre. For gjør du noe for andre, gjør du verden til et bedre sted, og det er hele poenget med å være her, min venn.

Vær snill