Det blir nok gaver på mann og barn også, de har jo vært så snille i år.
*
Jeg er litt sær når det gjelder julen. Ikke liker jeg juletrær og ikke liker jeg julemat, og julekaker kan jeg sjelden spise ettersom de enten er fulle av gluten og/eller mandler. I går oppdaget jeg enda en ting jeg ikke liker med jul: julenisseorkester! Og julenisser! Men ingen liker vel egentlig julenisser?
Da jeg som tenåring jobbet jeg i kassa på Gunnars Marked, hadde jeg en 2,5 meter høy syngende nisse et par meter fra øret i hele desember. Nissen sang uavbrutt, men dessverre var repertoaret forholdsvis begrenset:
"Du grønne glitrende tre, god dag", "På låven sitter nissen" og "Deilig er jorden" gikk i loop, og jeg har mange ganger tenkt på at hvis jeg hadde blitt så krakilsk som jeg hadde lyst til den gangen for snart 30 år siden, hadde jeg vært ute av fengsel for lenge siden og jeg hadde muligens ikke slitt med kronisk hodepine.
*
Julen er jo en tid for ro og samvær med familien, men rekk opp hånden den som mener at ordene "ro" og "samvær med familien" får frem den samme avslappende stemningen. Ikke misforstå - jeg er like glad i storfamilien min som du er i din - men når de andre kvinnene i familien er i samme stue, kan det bli litt trangt for oss andre.
Jeg er naturligvis HELT forskjelig fra dem, tross nesten identisk arvestoff. Tenk varme, sinnsro, lun humor, omsorgsfullhet og en slags engleaktig utstråling: da har du meg i et nøtteskall.
Jo, da.
JO, DA!
*
Julens budskap om å få dyrere gaver enn det du gir bort selv, er velkjent. Jeg går alltid i pluss, takket være min manns generøsitet. Vi har fellesøkonomi, så jeg pleier å tenke at hvis jeg hadde kjøpt like dyre gaver til ham som han kjøper til meg, så hadde vi gått konkurs. Og det ville ikke ha vært bra.
Men det er mye man kan gjøre for utjevne forskjellen mellom en dyr og en billig gave. En ting er tanken bak, en annen er oppmerksomhet gjennom året (jeg har et eget notat på iPhonen der jeg skriver ned alt han sier at han ønsker seg i løpet av året - så langt står det to ting der, og den ene tingen glemte jeg i det han sa det, så der står det bare "Noe med mat?") - og det siste grepet er lekker innpakning.
*
Problemet er bare at jeg ikke liker gavepapir heller. Gavepapir er unødvendig. Det rives jo av med en gang! Du husker kanskje de fine skinnhanskene du fikk for to år siden, men husker du papiret de lå i? Hvis svaret er ja, bør du vurdere en karrière innen quiz, for hodet ditt er utvilsomt fullt av unyttig kunnskap.
Ett år hadde min mor bestemt seg for å spare på det brukte gavepapiret, men alle var enige om at det å jobbe halve kvelden med å pirke opp tapen slik at den ikke skulle rive med seg mønsteret i papiret la en liten demper på stemningen.
Stemningen ble ikke minst litt rar av at min mor spratt rundt og skrek "Forsiktig med papiret!" i stedet for å glede seg over det fine desilitermålet hun hadde insistert på at var "det eneste hun ønsket seg i hele verden bortsett fra snille barn".
Stresset med papiret var kontraproduktivt med tanke på snille barn, for å si det sånn.
*
I år hadde jeg planlagt å legge alle mine sorger i en gammel sekk ... nei, beklager ... i år hadde jeg planlagt å legge alle gavene uinnpakket i en sort plastsekk og levere ut én og én.
"Det ble ikke noe innpakning i år, folkens," tenkte jeg å si. "Gavepapir er unødvendig og veldig dumt for miljøet. Tenk på alle de trærne vi kunne hatt glede av hvis alle hadde gjort som meg!" (Her hadde jeg håpet at ingen ville minne meg på at jeg ikke liker trær heller.)
"Trær gir oss oksygen, papir gir oss bare søppel!" kunne jeg fortsatt og høstet respekt og anerkjennelse for mitt engasjement.
Men alt ville jo bare vært jug. Og ingen i min familie ville latt seg lure et sekund.
"Den late merra!" hadde de hvisket. De hadde nok ikke sagt det høyt, for de hadde jo ikke fått gavene sine ennå.
*
Én ting er å prøve å lure familien sin, en helt annen ting er å prøve å lure karma. Du juger ikke om miljøet for å dekke din egen lathet uten å bli straffet for det, og den sjansen tar ikke jeg på selveste julaften.
*
Her passer det å si at jeg blir veldig glad for ett eller annet fra Ole Lynggard. Det passer forresten alltid, synes jeg. Hele året, faktisk.
Og av ren omtanke for de som elsker meg (ok: den som elsker meg), her er et par forslag:
 |
| Så snill har jeg nok ikke vært, men jeg kommer til å bli veldig snill hvis jeg får denne |
 |
| Dette er en litt billigere variant av den over, men veldig fin den også. Jeg har muligens ikke vært så snill heller. |
 |
| Denne er fin, men ikke kjøp den i gult gull |
 |
| Hva med denne? En liten fugl i et bur av hvitt gull? Ingen tvil om at jeg vil kle den. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar