Røyk suger

Etter at min mann har vært utypisk irritert på sine omgivelser (les: meg) siden august, fant jeg ut at én av forklaringene kan være at han har sluttet med snus.

Hvordan jeg fant ut det? Vel, for to uker siden snuste jeg meg frem til at han hadde begynt å røyke. Sigarer.

Hver dag.

Sigarrøyken som hang igjen i klærne hans lot seg ikke bortforklare med "jeg tok en liten sigar da jeg sto ute og grillet da vi var på hytta" rett og slett fordi det begynner bli veldig lenge siden vi har vært der.

Han har gått fra asken til ilden, så og si. Og han er frekk nok til å mene at hvis jeg elsker ham, så burde jeg ha oppdaget at han ikke har snust på et halvt år.

*

Jeg har bedt ham slutte med den ekle, nye vanen og jeg har bedt ham begynne å snuse igjen. Begge deler er naturligvis av hensyn til meg selv.

- Du gjør noe som går ut over meg, din stinkende dust, sa jeg kjærlig. Eller ikke spesielt kjærlig. Samma det. Det er ikke så vesentlig i denne sammenheng.

Jeg har også bedt ham flytte ut, men da trodde han at jeg tullet.

*

Gårsdagens lutefiskmiddag hos venner gikk sivilisert for seg lenge. For å holde unna det verste røkesuget, satt han og fingerhelklet tråden med hamp vertinnen hadde brukt som deler av bordpynten.

Høyst sannsynlig var det for å holde tankene fra røyken, men det kan også ha vært fordi han mener at fingerhekling er en ærverdig kunst som han er en av de få som behersker.

"Lov at du ikke legger ut det bildet av meg!"
"Nei."
"Lov at du i alle fall spør meg før du gjør det!"
"Kanskje."
Vel. Jeg spurte, men du sov. Klokken er halv elleve, btw.

Etter at han opplevde en - la oss si - ikke spesielt stor interesse for håndarbeidet sitt, fikk han åpenbart så store abstinenser at han snek seg ut på verandaen for å røyke litt igjen. Jeg snek meg etter, lukket opp døren og informerte om at jeg kom til å låse den slik at han ikke slapp inn igjen. Det var minus seks grader.

Etter en halvtime kom han inn igjen. Først da hadde det gått opp for ham at døren ikke var låst, og jeg lo så ondskapsfullt at han til slutt innrømmet at han hadde brukt tiden til å planlegge et perfekt hopp de tre-fire meterne ned fra verandaen. Det hjalp ikke. Noen ganger har jeg null empati.

Hvem trenger en kone når man har sigarer, konjakk og tilgang til Internett?

Da vi kom hjem i halv tretiden i natt, lurte han på om jeg mente at han skulle begynne å snuse igjen.

- Det får du gjøre nøyaktig som du vil med, sa jeg og påpekte at han i alle fall i følge fødselsattesten er myndig.

- Men er det greit at jeg begynner å snuse? fisket han.

- Nei, sa jeg og snudde meg i avsky.

*

- Fucked if I do, fucked if I don't, sa han.

- Ønsketenkning, svarte jeg.