Lyden av mannen

- Huff, stakkars, så syk han er, tenkte jeg og fikk et blaff av dårlig samvittighet for at det var ham og ikke jeg som hadde gått ut med bikkja. Han er faktisk så forkjøla som menn flest later som de er når de bare er tett i nesa.

Været er nydelig, men på grunn av vinden er det iskaldt, og på vei ut med dyret skulle han sjekke om vi hadde mer ved. Jeg hørte vanvittige lyder ute ved boden, og lurte på om han ville komme inn igjen med en lunge hengende ut.

Minutter senere kom han tilbake, og da lydene ved boden fortsatte, fant jeg ut at naboen holder på å flytte noen store blikkplater. At hosten hans høres ut som en byggeplass i full aktivitet, er jo noe som bør få meg til å ta meg av ham, men det har aldri vært lett.

I hans hode er det å trenge pleie omtrent like ødeleggende for hans maskuline selvbilde som det er å gå tur med en veskehund på 500 gram med rosa sløyfe i pelsen. Derfor han vi en kortklipt hund på omtrent 11 kilo - det var det minste han aksepterte.

*

Vi er på hytta, og da skal det grilles. Hans lykkeligste øyeblikk mistenker jeg å være når han tilbereder et par skikkelige biffer på den nesten gjennomrustede smijernsgrillen som er like gammel som hytta mens han skuer utover havet - særlig hvis han kan røyke en sigar og drikke whisky samtidig.

Jeg ser imidlertid for meg at han vil utvide forkjølelsesperioden med minst fem døgn hvis han står i stiv kuling og griller i kveld. Derfor foreslo jeg at vi kunne bestille mat fra en av Tønsbergs mange restauranter i stedet.

- Hva med en burger fra Kverneriet, foreslo jeg.

Det ble nedstemt med den dobbeltstemmen han har i kraft av å være kokk.

- Er det noe jeg kan gjøre for at livet ditt skal bli bedre, spurte jeg.

Han sa at jeg kunne sette meg ned og se pen ut.

Her er en selfie som viser at det hadde vært enklere å gå på hendene tilbake til Oslo:

Jeg er til høyre - med briller, litt ulik størrelse på øynene og grått hår.
Helt bevisst har jeg beskåret bildet slik at rynkene på halsen ikke skulle synes.

- Synes du virkelig at jeg er pen, spurte jeg.

Siden han svarte samtidig som han snøt seg, ble jeg ikke veldig overbevist av svaret.

- Jeg innser at det var et teit spørsmål, men jeg vil bare at du skal vite at jeg ikke akkurat ble beroliget av svaret ditt, informerte jeg ham uten å skjule min manglende selvtillit.

- Skulle ikke du gjøre livet mitt bedre? Hvorfor driver du da å maser om sånt, spurte han og mente at jeg var igang med å bryte hans mentale jeg ned til hans nåværende fysiske nivå.

Jeg argumenterte med at kropp og sjel burde ha en slags balanse, og var ikke villig til verken å gå ut av offerrollen eller å endre modus operandi (som er å konkurrere med ham en tredel av tiden, vise at jeg elsker ham en tredel av tiden og lytte interessert til hans kloke ord for deretter å plukke alt fra hverandre en tredel av tiden).

- Jeg blir snart bra, snufset han tappert.

*

Den neste timen brukte jeg til å få viljen min. En forkjølet mann er en belastning både for ham og hans kone - spesielt om natten - så denne grillingen måtte unngås.

Tiltak nummer 1
Jeg var ute for å "sjekke temperaturen i solveggen" og konkluderte hutrende med at det ikke var mulig å finne ett eneste sted på hele tomten med noe som liknet le.

- Det er iskaldt, det blåser gjennom marg og bein fra alle kanter, hutret jeg da jeg kom inn etter ekspedisjonen.

Tiltak nummer 2
Jeg kokte opp vann og spurte om han ville ha te, kaffe eller "oj, her har vi til og med solbærtoddy, gitt!".

Tiltak nummer 3
Jeg kjente på pannen hans (som var like kald som min) for å sjekke om han hadde feber.

- Jeg tok en Paracet og en Ibux, sa han for å forklare at pannen var normalt temperert.

Tiltak nummer 4
Jeg sa at han var lur som hadde tatt febernedsettende.

*

Etter en time og 15 minutter hørte jeg kremting og hosting og skjønte at han var i gang med å si noe viktig:

- Du ville ha burger, var det så? Når skal vi ringe og bestille?

*

Fysisk innsats: Minimal
Intektuell innsats: Minimal
Måloppnåelse: 100 prosent
Belønning på kort sikt: En burger
Belønning på lang sikt: Bedre søvn