Drømmen om heismusikk og dype stoler

I det jeg hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen på Heathrow ringte min mann. Perfekt timing!

Jeg hadde i ro og mak funnet frem til tax refund-skranken, jeg var nummer to i den køen og rakk nesten ikke ta frem passet før det var min tur, jeg sjekket inn kofferten, ingen alarmer gikk av i sikkerhetskontrollen og jeg fikk samlet vesker og ryddet sammen Mac'en så uanstrengt at det muligens var litt vakkert å se på.

*

- Jeg kom akkurat gjennom sikkerhetskontrollen, og nå skal jeg bare gå rundt her og titte litt, informerte jeg min kjære.

- Gå og sett deg i en lounge, sa han.

Jeg er usikker på hensikten hans: Ville han unngå at jeg skulle kjøpe en veske eller to i en av de mange butikkene her, eller ville han at jeg skulle få slappe av de tre (tre, ja) timene til flyet mitt går.

Samma det, men jeg falt ned på at han ville mitt beste og at det også inkluderer å ikke bruke nesten halve månedslønnen min på en veske.

*

Min eldste sønn hadde gitt meg to kort han tenkte at jeg kanskje kunne bruke for å komme gratis inn i en av Heathrows elegante og stille salonger (også kalt lounge). Da jeg etter en nokså svett runde i butikkene fant ut at jeg skulle teste dem, begynte jeg å se etter skilt som viste vei til stedene med dempet musikk og dype stoler.

Gode stoler, skjeve lampeskjermer

"Lounges B 1-3" leste jeg. Jeg var i A-området og mente av en eller annen grunn at det logiske var å gå til enden av A-gatene for å komme dit. Etter A kommer B, ikke sant? Bokstaver har jeg ganske god peiling på.

Det viste seg imidlertid at jeg har store problemer med logikk, tall og skilt, så jeg synes ikke at jeg fikk full uttelling for bokstav-talentet mitt.

*

I enden av A-gatene var det en vegg. Og en flyplassansatt som sa at jeg måtte snu og gå mot skiltene der det sto B. Jeg følte meg omtrent som jeg gjør når noen snakker til meg på spansk. ("Que?")

Jeg gikk i retning B. Jeg gikk gjennom store haller, tok rulletrapper både opp og ned, gikk på rullefortau og bar to vesker som ble tyngre og tyngre. Svetten rant.

Da sto det plutselig et skilt med "B 1-3, 13 minutter". Og jeg som trodde jeg snart var fremme.

*

Jeg så heldigvis det positive med historien; Endelig har jeg noe å bidra med når noen skryter av at de kom gjennom helvetesuka på befalskolen.

*

Etter omtrent 13 minutter var jeg bare to trapper unna det forjettede land. Eller Uniteds lounge, for å være nøyaktig. Jeg slepte meg dramatisk opp den første trappen og ble forbigått av en kjerring på 80 med sekk.

- Kan jeg betale for å komme inn her - eller virker noen av disse kortene? spurte jeg damen bak skranken.

Hun svarte at jeg gjerne kunne betale, men hvis jeg likevel skulle fly med SAS, burde jeg benytte loungene i A-området. Jeg skulle til å si at de ikke fantes, for jeg hadde ikke sett noen skilt, men et blaff av selvinnsikt fikk meg til å holde kjeft. I stedet mumlet jeg noe om at det var en temmelig lang tur.

- Vi går den flere ganger om dagen, sa hun og ga meg instrukser som fikk meg til å tro at jeg ble innviet i flyplassens nett av hemmelige snarveier.

- Gå til venstre, forbi cafe Nero og ta heisen ned til minus tre.

*

Jeg fant heisen selv om jeg gikk til høyre der jeg kunne bannet på at hun sa jeg skulle gå til venstre, men her er jeg på tynn is, for jeg er sikker på hvilken vei som er til høyre, men jeg må virkelig tenke hardt hvis jeg skal ta til venstre.

Ved minus tre-knappen sto det "Staff only". Selvsagt. Jeg tok heisen til minus én og fant en trapp som i et minste gikk til minus sto. Der fant jeg også et skilt som opplyste om at A hadde tre lounger.

Temmelig teit sted å plassere det eneste tegnet på lounger i A-området, tenkte jeg og snøftet til verdens skiltmakere og flyplassplanleggere. Flaks at jeg ikke sendte dem en sint mail eller ringte og kjeftet dem opp, for etter ti minutter sto jeg der jeg begynte ferden, og jammen var det rett ved trappen til to av loungene.

*

Jeg tok en rulletrapp opp, men var snart på vei ned igjen, for i det herberget var det ikke rom for andre enn business-passasjerer eller folk med gullkort, fikk jeg vite. Unødvendig bryskt, vil jeg påstå.

Mitt siste håp var lounge nummer A3: Plaza-salongen.

- Kan jeg bruke noen av disse kortene? spurte jeg mannen i uniform.

Han beklaget, og jeg forsto. Jeg antok at jeg rett og slett ikke var verdig en plass i harmoniske omgivelser og gratis appelsinjuice.

- Men du kan betale for å komme inn, sa han.

Så nå har jeg betalt 35 pund for å høre på heismusikk i to timer. Etter det blir jeg kastet ut.

Jeg kan ikke reise meg for å hente appelsinjuice, for da må jeg ta med meg de to tunge veskene, og i mellomtiden har noen sikkert tatt plassen min.

*

Men! Dette er ikke en så håpløs historie som jeg kanskje har fått deg til å tro. For jeg sjekket iWatchen min, og den teller antall skritt jeg går hver dag (i alle fall så lenge jeg har den på).

Jeg har gått over tre kilometer, og det er vel omtrent like langt som jeg ville løpt på en tredemølle hvis jeg skulle vært på et treningsstudio. Så hvis du som leser er støttemedlem på Sats Elixia eller andre som krever at du skal betale mange hundre kroner hver måned uansett om du er der eller ikke, så har jeg fått mer ut av pengene enn deg.

Det gjelder å se det positive i det.

4 664 skritt er mye når du bærer tungt

Når jeg tenker meg om, kan man betale flere tusen kroner i året på et medlemskap man ikke bruker, så hvis jeg ser sånn på det (hvilket jeg gjør), har jeg faktisk tjent nok til en fjerdedel av den ene vesken jeg så rett utenfor her.

Planen er med andre ord å bite seg fast her til jeg blir kastet ut, og deretter trøsteshoppe en veske fra Bottega Veneta eller en snasen en fra Gucci før flyet mitt går.

Whiskey ser etter flyet jeg kommer med om cirka fem timer.
Jeg gjetter på at han blir glad for å se meg og at min manns glede over
at jeg kommer hjem blir noe dempet av investeringen jeg snart vil gjøre.