Rå til å bake

- Du kan få mat av meg! Men jeg har ikke smør eller pålegg, sa en kollega.

Jeg hadde droppet frokosten og gått glipp av lunsjen og var så sulten at jeg skalv. 

- Smør og pålegg er veldig oppskrytt, sa jeg og takket ja. 

Hun hadde vært smart nok til å ta med matpakke. Ikke bare det - hun hadde bakt rundstykkene selv.

- Dette er verdens enkleste rundstykker, sa hun. - Bare cottage cheese, havregryn og egg.

*

Så vidt jeg kunne skjønne - etter å ha tatt én bit - var de verdens beste rundstykker også, og jeg dyttet det i meg mens jeg løp til neste møte. Magen jublet og skjelvingen ga seg.

Riktignok hikket jeg i en halvtime, men de andre rundt møtebordet lot som ingenting helt til jeg kom på at jeg hadde en Farris i vesken. For gjett hva som skjer med en Farris som har vært med på en løpetur: Den vil ut. Den vil vise at den har overlevd. Den vil ha oppmerksomhet.

Jøss, som det sprutet. Det ble en kort pause der jeg febrilsk prøvde å tørke opp mineralvannet som til alt overmål hadde truffet meg omtrent der sømmene i buksebena møtes.

*

Uten å gå i detalj, kan jeg si at jeg maksimalt kan spise et halvt egg ute å bli oppblåst som en hval som har ligget en uke på land. 

Og det er på en god dag der planetene står på linje og det er fred i verden. 

Som kjent er det mer sannsynlig at alle planetene står på linje, enn at vi som bor på den tredje planeten etter solen greier å la være å drepe og være slemme med hverandre.

I motsetning til en hval, bruker jeg ikke en uke på å bli oppblåst. Kall meg effektiv, for jeg bruker kanskje bare et kvarter. Det er som å bli gravid med en alien. Poff! Du bare sveller opp, og hvis du skal unngå å sprekke må du rette ut magen. La meg bare si at møterom med liggestoler er like sjeldne i et departement som blåhvaler er i Mjøsa. 

*

Likevel mente jeg at det virket som en god ide å spise flere rundstykker. Så jeg ba om en mer detaljert oppskrift.

Jeg fikk en lenke på mail.

- Jeg tar litt mindre havregryn enn det som står i oppskriften, forklarte kontorets bakermester.

- Hvor mye mindre? spurte jeg. Og som alltid når jeg spør noen som kan lage mat om sånt, får jeg det svaret jeg fortjener: "Jeg bare ser det an".

For en som meg er det omtrent like nyttig som et speil er for bikkja vår: Han aner ikke hva han ser på.

*

Cottage cheesen hadde gått ut på dato, men deigen skulle jo stekes, så eventuelle fiendtlige bakteriekulturer som måtte ha oppstått ville neppe tåle en omgang på nesten 200 grader, tenkte jeg.

I følge min kollegas tolkning av oppskriften - som i tillegg til hytteost og en dæsj havregryn inneholdt to egg - fikk man fire rundstykker. 

Siden det bare siden du begynte å lese dette har dødd en hel masse mennesker av unaturlige årsaker og siden planetene ikke så ut til å stille seg på geledd, var min utfordring å finne en god og sunn erstatning for egg.

*

Jeg googlet. Og kom frem til at det enkleste var knuste linfrø. Særlig hvis de allerede var knust.

Google er genialt. Et par tastetrykk, og man er ekspert. Det eneste er at man må huske hva man har lest, for når man står der med stavmikset havregryn og cottage cheese i et jevnt lag både i ansiktet, på hendene og på veggen, blir det enda mer søl hvis man begynner å kløne med en Mac.

*

Jeg prøvde å huske hvor mye linfrø som skulle erstatte ett egg. Nope. Helt blankt. 

Jeg tippet at det var logisk å bruke så mye linfrø at det ville fylt et egg. 

Fire rundstykker er jo ikke stort, så jeg tok sikte på dobbelt porsjon. Da jeg hadde blandet alt, fikk jeg ni kladæsjer skviset inn på ett bakepapir. Hvis jeg hadde skrapet deigen av brillene og veggen, hadde det blitt ti.

Det viste seg at mine rundstykker inneholdt linfrø tilsvarende tolv egg. Tre ganger så mye som jeg hadde trengt.

Rå

"Sett rundstykkene inn i forvarmet ovn på 175 grader i 25 minutter" sto det i oppskriften.

Etter 25 minutter var de like klissete og bleke som da jeg satte dem inn.

Jeg ventet 15 minutter til.

Og ytterligere 10 minutter.

Også 20 minutter til.

Da var de i det minste blitt brune utenpå, og jeg gadd ikke mer. 

Jeg tok dem ut av ovnen og sendte et bilde til min kollega.

Litt mindre rå

Hun synes de så veldig fine ut, men ble av en eller annen grunn ikke spesielt overrasket da jeg fortalte at jeg kunne helle ut den våte deigen fra de knallharde skallene.

Visstnok er hennes første minne av meg at jeg stolt fortalte at jeg hadde laget middag til ungene: Spagetti med kjøttsaus.

Det må være mange år siden, for det er veldig lenge siden jeg har fått lov til å gjøre noe som helst på et kjøkken hvis mann og/eller barn er i nærheten.

*

Jeg lot de brune klumpene hvile en halvtime før jeg gnaflet en av dem i meg. Ideelt sett bør man spise halve rundstykker med pålegg, men jeg tok ikke sjansen på å dele det i to ettersom jeg kunne høre at det skvalpet da jeg ristet på det.

I det jeg svelget den siste biten kom jeg på en chat jeg hadde med en annen venninne mens tragedien sto i ovnen.

"Hvordan er det å bake med linfrø?" spurte jeg.

"Vel det får i alle fall fart på magen," svarte hun.

Som vanlig har hun rett.