Forelsket i London

I går kveld kom jeg tilbake til hotellet og åpnet handleposene. Det er like spennende hver gang, for hvor mange bukser kjøpte jeg egentlig og hvilke farge valgte jeg til slutt på de skoene?

Jeg fant en lekker, eggeskallfarget bukse i den ene posen og kom plutselig på hvorfor jeg falt for den i butikken: Jeg har fjorårets modell av den samme buksen og den eneste forskjellen er at den jeg kjøpte i fjor er kritthvit.

Ikke bare har jeg altså en så og si identisk bukse allerede, men jeg har til og med pakket den med meg til London.

*

Dagen i dag startet derfor med buksebytte, og jammen fant jeg ikke enda en bukse jeg likte. Den er hvit, men har litt mer vidde i bena. Når jeg skriver dette nå, demrer det for meg at jeg kanskje kjøpte den samme i kaki i går. Pokker, så vanskelig det skal være, da!

Jeg er nokså sikker på at jeg byttet den eggeskallfargede inn i en tilsvarende blå, men det finner jeg ut når jeg skal pakke den ned i kofferten. Hvis du savner spenning i hverdagen, råder jeg deg til å shoppe på min måte: Prøve så mange klær at du blir svimmel og velge i panikk fordi du må rekke ett eller annet.

*

Et av livets store mysterier, er hvordan jeg som er såpass grunn (hovedinteresse: shopping) har fått barn som er så kloke (hovedinteresse: kunst). 

Denne helgen har en venninne og jeg vært her i London og besøkt våre respektive barn. Barna er også venner, så vi har hatt det veldig hyggelig. Min sønn hadde satt opp et detaljert program både for oss fire og oss to - altså ham og meg.

*

I går var det middag på en peruviansk restaurant etterfulgt av kunstutstilling på Royal Academy of Arts. Utstillingen het Painting the Modern Garden, og hadde samlet verker av kunstnere fra Monet til Matisse - fellesnevneren var at alle malte hager. 

Jeg forelsket meg helt i et bilde av Peder Krøyer, en dansk maler som levde fra 1851 til 1909. Bildet heter Roses, og det er veldig, veldig synd at det ikke henger hjemme hos meg.

Ren harmoni

I dag var vi på The Wallace Collection som er et digert hus der noen skrekkelig rike mennesker faktisk har bodd. Det er fullt av sølv, malerier, møbler og porselen fra 1800-tallet, men jeg ville egentlig bare se badet. Jeg lurer nemlig så veldig på hvordan et bad på 1800-tallet så ut. 

Av en eller annen grunn. 

Badet var imidlertid ikke åpent for gjester. Jeg kommer til å sende dem en mail og foreslå at de bør vise frem porselenet på badet også. Hvis det da var porselen på bad på den tiden.

*

Vi var også innom et galleri som stilte ut bilder av Mark Wallinger. Bildene var omtrent tre meter høye og tydelig (synes jeg) inspirert av psykoanalysens far, Sigmund Freud.

En samling hofteben, lunger og livmødre

Jeg så innvoller og hofteben i samtlige av verkene til herr Wallinger, så jeg planlegger å bestille en psykologtime når jeg kommer hjem. Jeg har allerede googlet meg frem til en ganske avansert og skummel diagnose som muligens vil kreve elektrosjokk, men man bør helst få profesjonelle til å stille diagnoser før man nullstiller hjernen.

*

Kveldens utvalgte restaurant lå i bydelen  Shoreditch og serverte biff, men før det fikk jeg en omvisning i bydelen som etter hva jeg kan forstå må være noe av det hippeste på planeten. Jeg dro nok opp gjennomsnittsalderen med omtrent ti år, men jeg har samme hårfarge som flere av de vi møtte: nemlig grå. De hadde riktignok farget håret grått og gjerne lagt til lilla og grønt, men jeg følte at vi hadde et slags fellesskap: Jeg var litt hipp, de var ultrahippe.

Følelsen av å blende inn forsvant da Supermann, Spidermann, Hulken og vennene deres plutselig sto rundt meg. Av en eller annen grunn hadde noen bestemt seg for å kle seg ut som superhelter, men jeg ble rett og slett litt usikker på om de var der for å redde meg eller rane meg.

- Ikke noe å være redd for, noen ganger bestemmer folk seg for å leke superhelter og sykle rundt i gatene her, sa min sønn som om det var helt naturlig.

*

- Skal det være en drink før maten, spurte servitøren på biffrestauranten.

De andre bestilte ett eller annet med gin, og jeg ble grundig lei av å sitte der med vannet mitt.

- Kan du lage en alkoholfri drink til meg som får meg til å se kul ut? spurte jeg. 

Jeg kunne se hva hun tenkte: "Det blir fred i Midt-Østen før den kjerringa blir i nærheten av kul", men like etter kom hun med et glass fylt av 97 prosent knust is, 1 prosent jordbær og en kvast mynte som utgjorde resten.

Jeg er veldig usikker på hvor kul jeg egentlig så ut, men jeg var i alle fall mer stø på hånden enn han som tok bildet.

YOLO!