Min engelske frisør

- Welcome to us, come with me, sa et knøttlite menneske og førte meg ned en glasstrapp, forbi en bar og en enorm sofagruppe der to menn satt og diskuterte høylydt. Det så mer ut som en hotellobby enn en frisørsalong.

Guiden min var så tynn at hun ble borte bak en hårtørker på stativ. Du vet en sånn som ser ut som en diger hatt og som minner om 70-tallet. 

*

Jeg er i London og hadde bedt min sønn som bor her om å finne Londons beste frisør. Han tok oppdraget alvorlig og ba meg møte hos Daniel Galvin i George Street kokken 13.

Før jeg dro fra Oslo sjekket jeg nettsiden til denne Daniel Galvin, og fant ut at han er en skikkelig bad ass innen frisørfaget. Bildene fra salongen fikk meg til å lure på om jeg måtte pynte meg og aller helst gå til frisøren før jeg gikk dit, men jeg droppet det og troppet opp i mitt vanlige jeg. Bortsett fra at jeg hadde på meg joggesko. 

Jeg følte meg voksen og full av selvtillit. Verdensvant, rett og slett. Jeg lot meg ikke påvirke et sekund av at resten av klientellet så ut som de var stylet til en modelljobb i det de kom inn. Jeg registrerte tre hundevesker fra Louis Vuitton bare blant damene som satt i området rundt skranken. Én av damene som ventet hadde med seg en ganske stor hund. Den sto og spiste hundemat fra Prada-håndvesken hennes.

*

Visstnok har Daniel en hel rekke kjendiser som kunder, og er ikke det en god referanse, så vet ikke jeg.

Jeg så imidlertid ikke en eneste kjendis. Det er flere grunner til det.

For det første måtte jeg se hvor jeg gikk, for hvis du snubler i en frisørsalong, kan du fort miste et øye. Det er utrolig mange spisse sakser på et sånt sted.

For det andre ville jeg nok ikke kjent igjen så mange London-kjendiser - og siden Daniel tilbød et eget rom med "full diskresjon" til bare 100 pund ekstra, regner jeg med at kjendisene tok den ekstrakostnaden. Verken Madonna eller hertuginne Kate vil bli sett med vått hår og hårruller, jeg skjønner jo det. Engelske aviser betaler sikkert fett for et bilde der Madonna sitter med sølvpapir i håret og farger bort den grå etterveksten.

For det tredje måtte jeg ta av meg brillene så fort jeg satte meg ned i stolen, og da hadde jeg ikke kjent igjen dronningen om hun så hadde sittet på huk under bordet foran meg. Jeg hadde ikke sett at noen satt der engang, men jeg hadde nok merket det, for jeg måtte jo ha plass til bena. Og hvis jeg hadde merket at noe kom innat leggene mine mens jeg satt forsvarsløs i en frisørstol uten briller, hadde jeg sikkert sparket, og det hadde unektelig vært en skandale hvis jeg hadde truffet dronningen.

*

Greit nok. Jeg kom uansett ikke for å glo på berømtheter, jeg kom for å klippe meg og for å få en sånn skikkelig omgang med føneren som gjør at håret ser voluminøst ut i flere dager. Dessuten følte jeg meg skikkelig modig og var klar for piggsveis hvis det var den profesjonelle vurderingen om hva som kledde meg best.

Gjennom et leven av flere dusin fønere på full guffe, hørte jeg en annen frisør gratulere hun som sto og tok på håret mitt med dagen.

- How old are you? spurte han.

- 17, svarte hun.

*

Så modig er jeg ikke. Jeg bestemte meg for en hårvask og kun det. Ikke faen om jeg skulle la meg overtale til piggsveis av en unge.

Heldigvis viste det seg at den tynne jentungen bare var der som hårfønerholder, og frisøren som skulle gjøre meg ti år yngre var minst 35.

- So what do you want to do today? spurte hun, og jeg sa at det var helt opp til henne.

Uten å nøle, med rett rygg og klart blikk, sa jeg det: It's up to you!

- Well, maybe just a tidying up? foreslo hun og la til - Why change somethings that works?

*

Men herregud, det virker jo ikke! Det er jo derfor jeg er her, tenkte jeg og gjorde tabben jeg alltid gjør: Jeg tok på meg brillene og så meg selv i speilet.

Konklusjon: Bare Gud og plastikkirurger kan gjøre mirakler. Frisører har tross alt bare en saks og en hårføner til rådighet. 

Jeg tok av meg brillene og lot det stå til. Etter at hun nennsomt hadde klippet ett og ett hårstrå og rullet hvert av dem rundt en børste og fønet det, tok jeg på meg brillene igjen.

Jeg hadde fått lugg! Håret var blankt og fyldig, og jeg ble et øyeblikk overbevist om at hun var Gud. Eller i det minste jomfru Maria.

*

Men min hellige overbevisning ble hevnet, for i det jeg kom ut, bestemte noen høyt der oppe for å skru på kranen, og regnet dundret i bakken.

Så nå har jeg flatt, grått hår med en tust midt foran som er halvparten så kort som resten av håret.

"Nå har jeg lugg, tre bukser og tom konto", skrev jeg til min mann.

"Send bilde", skrev han, og det gjorde jeg (i stedet for å svare "Send mer penger").

Det er mulig at responsen hans vil føre til at jeg gjør et lite innhugg i felleskontoen under morgendagens shoppingrunde.