Gi meg en sang, kjære

- Du er faktisk helt gjennomsnittlig, sa en fyr til meg en gang. Jeg hadde hatt et sterkt ønske om at akkurat han skulle se meg som overjordisk, så det var en skuffelse, men hvis man tar alle mennesker i verden og finner en slags fellesnevner (lykke til med det) så viser det seg høyst sannsynlig at han hadde rett.

I dag kan jeg verken huske hva han het eller hvordan han så ut, så han gjorde ikke så sterkt inntrykk på meg heller, og jeg har nesten tilgitt ham.

Det er mye som skiller mennesker, og det er bare tull at vi er like inni. Det er ikke engang alle som har hjerte på venstre side av kroppen! Noen fremstår dessuten som hjerteløse, men de er nok ikke det. Hvis du faktisk har et stort hjerte, kan det hende at du trenger en lege, så det er heller ikke så bra.

Smaken - den estetiske sansen - er også ulik fra menneske til menneske. Det er sjelden du treffer noen som liker det du liker akkurat like godt, men dere kan være venner likevel. Dere kan til og med være relativt lykkelig gift.

*

Noen ganger har du sikkert lurt på hvordan noen kan elske det du misliker. Det har i alle fall jeg. Ikke det at jeg ser ned på dem eller synes de er teite, men jeg lurer på hvordan sånne mennesker er både inni og utenpå.

Det mest ekstreme eksempelet (jeg kan komme på nå) er gærningene som liker å henge seg opp ved å tre kroker gjennom huden. Har du sett noe så fascinerende motbydelig? Men jeg klarer heller ikke sette meg inn i hvordan det kan være toppen av lykke å ligge i telt i skogen. En skog som er full av mygg og som ikke har et flislagt bad så langt øyet kan se.

Jeg innser imidlertid at det med å ligge i telt er ganske normalt og at det er jeg som er sær.

*

For et par uker siden, kjørte jeg hjem til Oslo i totiden om natten. Det gikk fint, selv om jeg pleier å sove på den tiden av døgnet. For å være på den sikre siden, og i frykt for at jeg ikke selv skulle greie å vurdere hvor våken jeg virkelig var, ba jeg min mann om å finne musikk som kunne inspirere. 

Jeg var ikke fremmed for å synge litt selv, faktisk, og det sier ganske mye for en som har så elendig sangstemme at hun unngikk utkastelse fra metodistbarnekoret Lyset med et nødskrik.

Nødskrik er virkelig et presist ord i denne sammenheng, men etter hint om at min sopran-bass-baryton med tilfeldig andrestemme ikke lenger var ønsket i koret, begynte jeg å mime mens de andre sang. 

*

I bilen hjem den natten var jeg altså villig til å ofre selvtillit og rykte for at vi skulle komme helskinnet frem.

- Liker du denne? spurte min mann, og et vanvittig brøl kom ut av bilens høytalersystem. Jeg var sikker på at jeg hadde kjørt over et stort dyr som nå lå fastklemt under bilen og led. 

I én fuckings time ble ørene mine bombet med ulyd. Alt kom fra min manns favorittspilleliste.

Hvem faen har jeg vært gift med i snart 19 år, tenkte jeg og håpet at jeg bare hadde et mareritt.

Det begynte å riste i rattet, og på displayet ved fartsmåleren sto det en advarsel om at jeg virket trøtt. 

"Attention Assist:
Drowsiness detected"
(Nei, jeg tok ikke dette bildet selv)

Jeg var med andre ord våken.

Og vissheten om at jeg var gift med en av dem jeg alltid har lurt på hvordan så ut både inni og utenpå, begynte å sige inn.

*

Jeg har tenkt på det siden, men i dag falt brikkene på plass: Min kjære (som jeg fremdeles elsker, tross elendig musikksmak) kjørte meg til flyplassen, og vi diskuterte hva vi skulle gi til nevøen vår som snart skal ha navndag.

- Hva med å kjøpe en sangbok i tillegg? foreslo jeg.
- Ikke faen, svarte han. - Vi synger ikke i min familie.
- Men det kan jo hende barnets mor synger selv om din bror og du ikke gjør det, argumenterte jeg.
- Det er mulig, men jeg vil ikke oppfordre til den slags, sa han.

Det er bare så inderlig synd han ikke var i posisjon til å stoppe Johnny Cash før han fikk laget Folsom Prison Blues. Makan til selvmedlidende møkk.