Dronepiloten

Jeg sto inne i garderoben min og pakket ut av bagen min da jeg hørte snakkelyder.

- Er det meg du snakker til? spurte jeg
- Kom! var svaret.

Jeg visste at det ikke var fare for død eller alvorlig sykdom, så jeg gjorde meg ferdig med utpakkingen.

- Kooooom! ropte min mann.
- MÅÅÅÅ jeg? skrek jeg tilbake.

- Jaaaaa! Du må se på dronen min!
- Hold grisepratet ditt for deg selv, jeg er opptatt! skrek jeg tilbake.

Men jeg kunne jo ikke bli stående i garderoben hele kvelden, særlig ikke ettersom jeg akkurat hadde kommet hjem fra jobbreise. Når man kommer hjem fra jobbreise bør man sørge for kvalitetstid med familien og helst ha med gaver, men jeg hadde ikke med en sjokolade engang.

*

Det med reising og manglende gaver er helt bevisst. Da jeg var barn, hadde min far nesten 250 reisedøgn i året, og hver gang han returnerte var det et gavedryss uten like. Etterhvert gledet vi oss mer til gavene enn til at han kom hjem, og da det gikk opp for mine foreldre, ble gavekranen skrudd igjen.

Jeg vil ikke ta fra familien gleden over at jeg kommer hjem til dem. Det ville vært på kanten til slemt.

*

Jeg gikk ut i stuen.

- Se! oppfordret han og holdt noe som liknet på et kontrollpanel i hendene. Det var et kontrollpanel. I alle fall hadde det vært det i hendene på noen som kunne kontrollere panelet.

Dronen lettet fra bordet .... tok rennafart og krasjet rett i vinduet.

Jeg antok at det var et fluktforsøk.

- Ta. Den. Greia. Med. Ut. Med. En. Gang! sa jeg og tenkte på hva som hadde skjedd med kunsten på veggene hvis den lille myggen hadde krasjet med bildene i stedet for vinduet.

Greia ble tatt med ut.

Og så kom både greia og mannen hjem. Omtrent like knuste.

Mannen hadde heldigvis bare knust stolthet, men dronen hadde blitt overkjørt, stakkars. To ganger til og med.

Det eneste som er forskjellen på gutter og menn er prisen på leketøyet deres.

En forhenværende drone