*
Jeg skulle kjøre fra Oslo sentrum til Ski. Første utfordring var å finne det andre hullet til Operatunnelen. Jeg visste nemlig bare om det hullet som fører vestover, og jeg skulle østover. Etter å ha konsultert Google og fire kartkyndige, fant jeg hullet, men det var da de virkelige problemene begynte.
"Du må kjøre E6," sa både Google og de kartkyndige. "Du følger bare E6-skiltene til Gøteborg, det er superenkelt. Hold bare til høyre en stund og så til venstre."
*
For en som bare kan høyre, sier det seg selv at en slik instruksjon kan forvirre. Jeg skylder på en liten hjerneskade når det gjelder høyre-/venstre-utfordringen: Logisk sett er det jo helt umulig å ta feil av de to retningene når du kan den ene og det bare er to muligheter. Jeg mener, du har to armer og den ene er høyre ... da MÅ jo den andre være venstre, ikke sant? Men når jeg skal forholde meg til noe som er på venstre side, blir jeg helt blank i hodet. Jeg er rett og slett venstreblind.
*
Men mine venstrebegrensninger er ikke hele forklaringen på det som skjedde. For plutselig forsvant hele E6! Jeg sverger! Det var ikke mulig for meg å kjøre andre veier enn E18.
Det var i og for seg ikke et veldig stort problem, for visstnok fører alle veier til Ski - i alle fall både E6 og E18 - men jeg ville jo helst holde meg til planen.
Hele veien så jeg skilt som lovet at dette var veien til E6 - du vet de grønne skiltene med stiplet linje rundt - men plutselig (og mens jeg fremdeles kjørte på E18) sto det at jeg måtte vrenge bilen over to felt og kaste meg inn på Riksvei 154 hvis jeg ville til Ski.
Og det ville jeg fremdeles.
Jeg er en ganske stabil person. Det vil jeg at du skal huske.
 |
| "Hvis du følger denne veien, kommer du til E6" betyr dette |
Etter det, gikk det hele utrolig bra. Jeg fulgte skiltene og blåste en lang marsj i at veien uten forvarsel byttet navn fra 154 til 152. Det er et fritt land. Jeg kan når som helst bytte navn til Oda eller Dorothea eller Konstantine Lava Indine Alba Nikoline Vendelin hvis jeg vil bruke mye blekk når jeg signerer noe. Så at en vei bare endrer det siste sifferet, ser jeg ikke på som en stor greie.
*
Ski sentrum - som etter hva jeg kunne se stort sett besto av rundkjøringer - var helt grei å forholde seg til. Jeg skulle til Ski sykehus, og skiltene med det røde korset var lette å se.
Men så skulle jeg hjem igjen.
Er det et krav at man skal rekonstruere en vei baklengs bare fordi man har kjørt den én gang? Jeg ville sagt nei. Jeg krever at en del av mine skattepenger går til å skilte bedre. Det vil lønne seg også, for man sliter en del asfalt når man kjører rundt og rundt i rundkjøringer mens man tenker over hva man skal gjøre og hvor man skal gjøre av seg.
Nå slapp jeg å bli bilsyk i Skis mange rundkjøringer i dag, for som ved et under valgte jeg riktig i alle de rundt 187 rundkjøringene Ski har bygget.
Jeg kjørte med andre ord nøyaktig slik jeg kjørte da jeg skulle til Ski, og logisk sett skulle jeg da ha kjørt E18 fra Ski.
*
Det skjedde ikke. FOR E18 HADDE FORSVUNNET! Den var bare ikke der!
E6 hadde imidlertid (og takk og pris for det!) gjenoppstått fra intet, og fikk meg trygt tilbake til utgangspunktet.
*
Moralen i denne historien er at du ikke kan stole på verken kart eller de som tror de kan dem når veiene forsvinner. Det er jo tross alt slik at kartene må tilpasse seg terrenget, og det er jo ikke lett når terrenget forsvinner. Det skjønner jo alle.
Det er også et poeng å holde seg til høyre, for når man ikke holder seg til høyre - men ligger et helt annet sted, som kan være venstre (hva vet jeg) - er det rett og slett ganske trafikkfarlig å ta av veien. Særlig hvis du ligger to felt unna avkjøringen.
Med det samme jeg er i gang, vil jeg dessuten be om unnskyldning til lastebilen jeg sneiet og til sjåføren i bilen som plutselig sto bak meg da jeg rygget ut av parkeringsplassen. Han var ikke der da jeg begynte å rygge og heller ikke da jeg sjekket speilene underveis.
Men når veier kan forsvinne og gjenoppstå, ser jeg ikke bort fra at folk kan gjøre det samme. Når jeg tenker meg om trekker jeg tilbake unnskyldningen til gubben bak bilen min. Han hadde både ben og armer i behold og kunne lett ha flyttet seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar