Gate 11

Jeg er på Gardermoen. Med litt for store støvletter.

Jeg skal ikke klage på støvlettene, de er veldig fine og de er mine. Det er slett ikke alle i verden som har egne støvletter som er så fine.

Den gangen jeg kjøpte støvlettene, kom jeg dessverre til å lyve litt, og det er kanskje derfor de hevner seg ved å være litt for store, for jeg sverger på at de passet da jeg var og shoppet.

Løgnen kom som en følge av ... nei, blås. Jeg kan ikke forsvare det:

Min mann: Har du kjøpt sko?
Jeg: Nei.
Han: Hva har du i den posen, da?
Jeg: Støvletter! Jeg må jo ha støvletter nå som det blir vinter!
Han: Det er august ...
Jeg: Du må da skjønne at det blir utplukket!
Han: Greit! Hvor mye kostet de?
Jeg: 2.500 kroner.
Han. Hva?! Det var kjempdyrt!
Jeg: Nei, tenk, det er det ikke!

Problemet var at de kostet mer enn tre ganger så mye, og det angrer jeg veldig på. Ikke at jeg kjøpte dem, men at jeg løy. For sannheten kommer ALLTID frem. Det er like godt å snakke sant først som sist. Det er faktisk bedre.

Gaten min var nummer 11. Allerede i sikkerhetskontrollen vurderte jeg muligheten for å få rullestol på grunnlag av uegnet fottøy, men jeg var ikke tøff nok. Det hadde sannsynligvis krevet nok en løgn, og sånt prøver jeg å slutte med.

Man skulle jo tro at gate nummer 11 var nokså nær sikkehetskontrollen, men på Gardermoen deles gatene mellom innenriks og utenriks, og fra ca 30 og nedover til 1 benyttes av dem som skal reise rundt i Norge. Jeg måtte med andre ord starte på 30-tallet og bevege meg til ca 10.

Allerede i starten av ekspedisjonen forsto jeg at jeg hadde gjort en tabbe. Jeg hadde ikke tatt trillevogn til min tunge veske og enda tyngre bag. Jeg ble kortere og kortere for hver gate. Da jeg var ved 25 hadde jeg krympet fem-seks centimeter. Knekken i knærne kom i tillegg.

Endelig var det et rullebånd. Men der så jeg en vogn! Omtrent 15 meter fra der båndet startet, sto det en trillevogn.

Og da opplevde jeg dagens dilemma: Skulle jeg droppe rullebåndet og i stedet hente vognen, eller skulle jeg gå på båndet og tro at vognen ikke lettet såpass mye av byrden at den ekstra turen gjorde det verdt det?

Mens jeg sto der og ventet kom det en mann bak meg. Han dyttet meg hardt i ryggen og lurte på om jeg hadde sovnet.

Og merkelig nok ... da jeg var ferdig med å fortelle ham at jeg var lys våken, hadde jeg ikke det miste vondt i bena.