De holdt på å lykkes med det siste.
Fluekolonien er en robust høyfjellsart som har utviklet en intelligens et par hakk over bikkja (uten at det sier så mye). De bor sannsynligvis på en av hemsene, og sender ut én og én liten jævel. Noen ganger er de to og en sjelden gang tre. Da flyr de i formasjon.
Det er en del meter under taket, så de har annektert luftrommet over hodene våre, og vi har så langt vært maktesløse når de har beveget seg høyere enn en gardintrapp + en mann + en elektrisk fluesmekker av typen tennisracket (noen har vært så kreative at de har kalt modellen Max Smekker).
*
Flueproblemet er ikke stort, men det fikk en dramatisk dimensjon etter at min mann oppdaget at han hadde sovet en hel natt med en flue i sengen. ("Jeg merket at det var noe som kravlet, men jeg tenkte liksom ikke på det," sa han tappert etter at sjokket hadde gitt seg og han hadde blitt tørr igjen etter å ha flyktet naken ut i snøen.) Min mann er en tøff type som ikke lar seg opprøre over så mye så lenge han ikke kjører bil, men han har en grense. Grensen går rett før fluer, visstnok.
*
Da vi var på fjellet for to uker siden, fikk han nok. Han sto mer i gardintrappen enn han satt i sofaen, og han brukte i snitt en time per flue.
Denne helgen skulle bli annerledes. Han har brukt over 3.000 kroner på ulikt utstyr egnet for seriemord på vesen som flyr og har mer enn to ben.
Men da vi kom inn på hytta og etter beste evne lokket frem fluer med godlyd, bringebærsyltetøy og det siste i avanserte maskiner fra Rentokil, kom det ingen.
- De visste at de kom til å tape krigen. Forbannade feiginger! sa min mann konspiratorisk.
- Kanskje vi skal legge oss tidlig i kveld, kjære? spurte jeg forførerisk.
Han ble så glad at jeg nesten fikk dårlig samvittighet.
Jeg har nemlig fremdeles et håp om at de har søkt tilflukt under dynen hans.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar