Hva jeg gjorde første søndag i advent

For en søndag! Jeg våknet til nystekte rundstykker, speilegg og bacon og etter frokosten kokken 7.30 der mor, far og tenåring med stjerner i øynene hadde sett den gamle, arve-adventstaken i sølv og krystall få sitt første lys tent, gikk mor i gang med å legge siste hånd på adventskalenderverket.

I fjor fikk far øl-kalender, men det blir for kjedelig, så i år får han små lapper med tjenester han kan bytte inn når han har lyst. Tjenestene er av den typen som helst skjer når alle små har lagt seg, så det vil ikke bli utdypet her.

To av kortene er imidlertid helt uskyldige: det ene gir ham lov til når som helst fylle stua med kompiser der de skal få en treretters middag og ellers få lov til å være helt i fred, og det andre er en tur til Karibien med en fritt valgt partner. Jeg håper at han velger meg.

Kalenderen til bikkja er av den tradisjonelle sorten: Han får en tretimers tur to ganger i uken (i tillegg til de tre lovpålagte turene hver dag, selvsagt), og ellers er det godbiter formet som nisser og engler.

Tenåringen får en ny kalender i år. Han er vokst fra snop-kalenderne, og har mest fokus på trening og skolearbeid. Hva er vel da bedre enn PT-timer og intensivkurs i tysk og matte med egen privatlærer? En og annen olabukse og boblejakke vil han nok også bli gad for.

Jeg har laget rebus til ham - én hver dag. Kalendergavene vil han finne på ulike steder i Bogstadveien, på Sats og på Frogner. Jeg tror han vil bli kjempeglad.

Vinduene pusset jeg i går og gulvene er skinnende. Jeg gjør sånt selv. Kakebaksten setter jeg imidlertid bort. Man må prioritere, ellers blir man for sliten. Jeg har jo tross alt en nokså anstrengende jobb også, i tillegg til at uken er full av massører og manikyrister. Lunsj med venninner har jeg ikke hatt på flere uker, og den frisørtimen jeg bestilte til neste uke er den første jeg har hatt siden vi var i London sist. Eller var det Paris?

Nå kom jeg på at vi skal til Paris om bare to uker. Hvordan jeg skal få tid til det, er meg en gåte.

Etter at kalenderene var ferdige, hvilte jeg et kvarter. Det er alt jeg klarer. Det er liksom så unaturlig for meg å ikke gjøre noe. Vel. Det er jo ikke helt riktig å si at jeg ikke gjorde noe, for jeg leste et par kapittel i Hillary Clintons siste bok mens jeg lå der. Den dama er et forbilde.

***

Nå er klokken 15.31.

Sannheten er at frokosten ble inntatt foran Mac'en for ti minutter siden. Det var en Questbar med smak av brownies. Jeg sitter i joggebuksa, håret er vått etter dusjen og den eneste grunnen til at jeg ikke ligger slapt på sofaen og zapper med fjernkontrollen, er at jeg måtte sende ut et nyhetsvarsel til sjefene mine. Jeg har vakt, men heldigvis er den ikke så veldig travel.

Jeg sov til klokken ringte 9.45. Da jobbet jeg litt, også sovnet jeg igjen. Da jeg våknet var klokken 12.45 og bikkja lå på magen min. I sengen min, ja.

Tenåringen har enda ikke kommet ut av rommet sitt, og gubben har stengt seg inne på kontoret for å jobbe. Eller spille kabal. Eller betale regninger. Eller for å unngå støvsugingen han har lovet å bidra med de siste tre ukene.

- Vil du gå en tur i dag, skrek han plutselig fra kontoret.
- Jeg tror ikke det, nei! skrek jeg tilbake.
- Det tror ikke jeg heller, hørte jeg ham si.

Alle sier at forutsigbarhet er så bra, men når jeg er forutsigbar, får jeg bare kritikk.

Ha en velsignet adventstid.