De 15 første

Jeg er gift med en løgner. "Beklager at jeg har sett ut som en dass hele jula," sa jeg i går. "Det har jeg ikke lagt merke til," sa han. Min ektemann. Løgneren.

Man må jo elske en slik.

Jammen er det ikke et glimt i øyet der, også.

I løpet av de siste 15 år har min kjære fylt over 5.000 varmeflasker, laget utallige middager, båret hjem over 7.000 liter Farris og massert meg i hodet i over 12.000 timer. Sånn omtrent.

*

Han har sagt at jeg er pen, ledd av vitsene mine og lurt på om jeg har blitt tynnere nesten hver dag, og han har aldri blitt provosert av mine hormonelle utbrudd. I alle fall nesten aldri.

Sammen har vi oppdratt to barn og en hund, og selv om jeg sier at jeg har tre barn i alderen 14 til 44, stemmer ikke det. Da måtte jo jeg ha vært over 60, og det er jeg ikke, selv om jeg ser sånn ut. I alle fall i dag.

Her er hunden. I går så han på John Travolta, og når John ser etter stjerner, gjør bikkja vår det også.

Min kjære klapper ikke akkurat av henrykkelse når jeg kommer hjem med armene fulle av bæreposer som inneholder klær jeg var helt nødt til å ha, men han betaler kredittkortregningene nesten uten å sukke.

*

Han kjenner meg best av alle. Når jeg sier at jeg ikke vil ha sjokolade, går han ut - uansett værforhold - og kommer hjem med en diger plate med Fruktnøtt eller Bergene Melk.

Han er dessuten ganske naiv, og det kan jo være søtt det også. En gang skrev jeg en sms til ham: "Bytter kokosboller mot sex", og det trodde han på, så der satt jeg med 16 kokosboller. Noe som naturligvis gjorde at jeg ble nokså kvalm.

Han er den sterkeste, den smarteste (utenom meg), den mest fryktløse og den snilleste jeg kjenner. Og dessuten er han veldig kjekk. Så lenge han ikke tenker på at han må smile, for da ser han ut som han spiser babyer til frokost. Og det er faktisk litt skremmende.

"Ikke smil!"

I dag har vi vært gift i 15 år.

Hurra for oss!