I gode og onde dager

I dag har mine foreldre vært gift i 45 år. Den 2. desember 1967 var det stor fest i Horten. Det vil jeg i det minste anta, men jeg var jo ikke til stede. Eller det vil si - jeg var på en måte det. Men det regnet jeg meg ikke frem til før mange år senere.

Jeg er født i juli. Det vil si at jeg var omtrent på størrelse med en flått da mine foreldre sa ja til å leve sammen i gode og onde dager.

Meg. Cirka uke 4.

Så vidt meg bekjent har de dårlige dagene i løpet av de siste 45 år vært svært få eller kanskje ingen. Men det er jo ikke alt man forteller til sine barn.

*

Min mor var 24 år da hun fikk meg. Min far var 23. Kanskje det er hemmeligheten bak et lykkelig ekteskap? Finne en yngre mann?

Da jeg fikk mitt første barn, var jeg 23 og midt i en universitetsutdannelse. Jeg ble fryktelig syk rett etter fødselen (og raste ned i vekt, hurra) så mine foreldre hentet meg hjem for å passe på meg. Da jeg etter en stund kom meg på bena, var min mor og jeg på min gamle arbeidsplass - Gunnars marked - for å vise frem hennes første barnebarn.

Det ble naturligvis akket og ojet, men etter en stund var det en som kom på å spørre meg om hvordan det kom til å gå med utdannelsen min. Jeg skulle til å svare da min mor kom meg i forkjøpet: "Nei, nå har hun fått barn, det holder med en av delene. Man kan ikke få alt."

Der og da bestemte jeg meg for å bestå eksamen med glans, og min eldste sønn er sannsynligvis så smart som han er fordi han i en alder av to måneder fulgte forelesningene på nordisk institutt.

Men ekteskapet holdt ikke. Jeg ble skilt og var alenemor i et kvarter. Ok, litt mer. Men jeg fikk separasjonspapirene den 8. august og traff han jeg er gift med i dag den 21.

*

Man skal ikke være gift for enhver pris. Men man skal selvsagt jobbe for at det skal holde. Mitt første ekteskap gikk i vasken, og det lå i kortene fra dag 1. Da min far og jeg kjørte til kirken, sa han "Birgitte, det er ikke for sent å snu, vet du."

Men det var jo det. Kirken var full av gjester, og jeg var sikker på at selv om min far gladelig hadde beordret sjåføren til å kjøre meg hjem, hadde min mor blitt rasende over en så elendig timing. Jeg kan ennå kjenne hvordan magen, hodet og hjertet sa at jeg burde ropt "JA! SNU NÅ!".

*

Følg magefølelsen din, vit at det aldri er for sent å dra i håndbrekket, men du må klare å skille drømmer fra virkelighet og du må vite at gresset ikke er grønnere på den andre siden.

Det gresset må nemlig også klippes, gjødsles og kalkes. Det er en helvetes jobb, men du vil være glad for at du tok deg tiden når sommersolen glitrer fra skyfri himmel og du ligger i hengekøyen din med solbriller og en bok, og din kjære ligger fredfullt (og stille) og sover i en hengekøye borte i skyggen.