Helt helt

Egentlig skulle jeg skrive om shopping i dag. Gårsdagen var nemlig ukens shoppinghøydepunkt. Du tror kanskje jeg har vært i Bogstadveien igjen? Nope. Jeg har vært på kjøpesenter i Ankara.

Ankara, ja. Den tyrkiske hovedstaden. Kort oppsummert; Fem millioner innbyggere, veldig bra shopping.

Jeg hadde dessuten tenkt å bruke overskriften «Du store alpakka», men det var fordi jeg hadde greid å misforstå at Ankara var kjent for alpakkaull. Da jeg skulle dobbeltsjekke, fant jeg ut at det ikke var alpakka, men angora, og «Du store angora» ble liksom ikke helt det samme.

Så altså; bare for å bli ferdig med referatet etter shoppingen; tre par sko, en veske, en bluse og to store, tunge silkeskjerf. Alt unnagjort på en time. Betalingsprosedyrene tok lenger tid enn utvelgelsen, og det sier litt om hvor effektiv jeg er. Når jeg shopper.

*

Nå har jeg vært i Tyrkia siden søndag, og med mindre man er blind, er det umulig å ikke legge merke til at tyrkerne er svært opptatt av en mann som het Atatürk. Det er bilder, skulpturer og malerier av ham over alt, og han har til og med fått et gedigent mausoleum som ikke bare inneholder ham, men også bikkja hans.

Siden Atatürk døde i 1938 og hunden hans antakelig ikke levde så fryktelig mye lenger, forstår vel alle at hunden er utstoppet. Det kom imidlertid som et lite sjokk på meg der jeg gikk rundt i mausoleet med store øyne.

Atatürk var en pen mann. Han var bare 57 år gammel da han døde, men han rakk veldig mye. 

For eksempel:

1. Han samlet Tyrkia til ett rike og vant en haug med kriger 
2. Han ble Tyrkias store helt og landsfader. «Atatürk» betyr noe i retning av «faren til alle tyrkere», og det er ikke lov for noen andre å hete det. 
3. Han hadde minst tre kvinner i livet sitt 
4. Han adopterte 13 barn 

En av døtrene ble verdens første kvinnelige jagerflyger. Det er veldig kult.

Hvis du vil vite mer om Mustafa Kemal Atatürk, foreslår jeg at du googler ham. Og du bør ville det. Han var en fargerik fyr. Dessuten tøffere enn toget og James Bond. Rett og slett en Helt. Med stor H.

*

Jan Eggum spurte en gang hvor det var blitt av alle heltene. Det var et godt spørsmål. For er det i det hele tatt mulig å bli helt i dag? Vi har idrettshelter, selvsagt, men slike helter er også bare mennesker, og mennesker gjør tabber. Muligens med unntak av Marit Bjørgen og Therese Johaug.

De som definerer en helt har også makten til å rive en helt over ende. Og det blir gjort daglig.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er galt å påpeke folks feil og mangler, for noen ganger er det viktig å vite hva våre idoler står for - sånn innerst inne. Men når vi jakter på det noen kaller sannhet og som andre kaller et lite sjarmerende forsøk på å selge aviser (for eksempel) må vi være veldig bevisste.

Vi må ikke overdrive, ikke moralisere, ikke lyve og ikke være så snare med å kaste den første steinen. Vi må rett og slett vite at det er menneskelig å feile og at vi gjør det alle sammen.

Også må vi spørre oss selv hva vi mister når vi ikke har noen helter igjen.

Jeg tror ikke at det er sunt å tilbe noen av våre medmennesker. Men jeg tror det er viktig å tro på noe som er større enn oss selv. Det kan være Gud, en egenskap eller det kan være en ide - det kan være hva som helst for min del - men det å tro på noe som er større enn oss, bringer verden ett skritt videre. Mot noe bedre. For hva er vitsen, hvis vi ikke klarer å etterlate oss noe som er i bedre stand enn da vi overtok?

Atatürk skjønte dette. Hans store prosjekt var å modernisere og sivilisere Tyrkia, og mottoet hans var «peace at home and peace in the world».

Og det må være et greit mål, synes jeg. Helt greit for en helt.