Tømmerkvinnen

For noen år siden var jeg hos en hypnotisør for å få hjelp til å takle en usedvanlig sta hodepine som ikke ville gi seg. Det endte med at jeg lærte ham et par triks.

Metodene jeg hadde funnet på selv, var enkle, men de funket. Opp til et visst nivå.

Jeg visste ikke at dyr kunne få hodepine, men det ser jo sånn ut. Jeg er ikke så søt når jeg har vondt i hodet.

Vi hodepineveteraner bruker en skala når vi skal beskrive smertenivået vårt, og så lenge nivået er under 6, kan metodene benyttes. Skalaen går til 10. Du bør ikke være i nærheten av en ladd pistol hvis du er på 10. Ikke engang en hammer. Det vil virke fristende å sette en kule i hodet, men det er veldig, veldig korttenkt.

*

Den type hodepine jeg og mange andre lider av (lider, ja) blir ikke bedre av en Paracet. Faktisk blir det verre. Det mange nemlig ikke vet, er at hodepinemedisin kan gi deg hodepine. Det er den ondeste av de onde sirklene.

*

La meg fortelle deg om natten min.

Jeg har influensa (har jeg nevnt det?) og med influensa kommer hodepine. Som sagt er jeg erfaren når det gjelder skallebank, og jeg pleier ikke gjøre så mye ut av det, men sist natt var virkelig noe for seg selv.

Det begynte pent. Jeg brukte metodene mine: Først sier jeg til meg selv at hodepinen er min venn. Jo, da. Den er en del av den jeg er, og jeg er bare nødt til å akseptere den. Hodepinen var en 5'er. Men den steg.

*

Jeg var fremdeles rolig og begynte på metode nummer to; innpakking.

Når man har skikkelig vondt i hodet og konsentrerer seg om smerten, får den både farge og form. Det gjør at den kan pakkes inn. Ikke faktisk, selvsagt, men imaginært. Jeg pakket den taggete, grågrønne klumpen inn i rød fløyel og strøk rolig på den som for å si at jeg ikke var sint.

Men jeg begynte å bli ganske forbannet.

En klok kollega ba meg en gang om å se for meg hodepinen min og beskrive formen og fargen, for så å dra litt i den. Etter at jeg hadde trukket litt i den her og der, kunne jeg dytte den sammen til en bitte, liten ubetydelig og ufarlig prikk. Det hjalp. Den metoden prøvde jeg også. Denne gangen hjalp det ikke det spøtt.

*

Hodepinen var nå en klar 7'er. Jeg sto opp. Og tok en Paralgin Forte.

Den burde ha slått meg helt ut, men noen må ha byttet ut den rosa pillen med en polkagris, for effekten var lik null.

Da jeg var på en 8'er, sto jeg opp og begynte å gå rundt i stuen. Hytta var kald, og jeg tenkte ondskapsfullt at skallen min fortjente å fryse, inntil det gikk opp for meg at uansett hvordan jeg så på den svikefulle klumpen på toppen av halsen min, så var den en del av meg.

Jeg la meg på sofaen med et teppe og forestilte meg at jeg gravde ut hjernemassen min med en skje. Det var i det minste underholdende.

Jeg konsentrerte meg om hjerneskadene jeg fikk etterhvert som jeg skrapet ut mer og mer av den smertefulle gørra. "Der gikk evnen til å spille piano," tenkte jeg og fniste ved tanken på at jeg aldri har vært særlig god til å spille annet enn orgel. Et ubrukelig instrument som for meg er essensen av 70-tallets feilslåtte ønske om å sette sitt preg på fremtiden.

*

Jeg tenkte at jeg forsiktig skrapte bort hjernemassen som lå rundt synsnerven, for synet på det høyre øyet vil jeg gjerne beholde - det venstre er jeg jo nesten blind på.

"Og der tok jeg bort 50 prosent av empati-senteret," tenkte jeg og vurderte å stoppe. Men jeg fortsatte å grave. Manglende empati virket som en lav pris å betale for å bli kvitt smerten.

*

Jeg innså at utgravingen ikke hjalp, så jeg sto opp og begynte å gå igjen. Da fikk jeg øye på veggen. Hytta er bygget av solide trær som er oppvokst i snekkerens egen skog og som har ligget til tørk på låven hans i flere år. Nå skulle de til pers.

Jeg tok fart og løp mot den ene tømmerstokken som markerer dørkarmen.

Endelig. I det pannen traff tømmeret, kjente jeg at smerten endret seg. Den nye smerten var selvpåført, og selvpåført smerte er tross alt bedre, for den kunne vært unngått.

*

Da jeg kom til meg selv igjen, lå jeg på oppvarmende skiferfliser i gangen og hadde det ikke så verst.

Og da jeg fikk se tømmerstokken, merket jeg at humøret steg ytterligere et par hakk; den digre stokken hadde sprukket. Jeg synes ikke synd på den et øyeblikk.

Jeg hadde beseiret mitt eget hode og jeg hadde for evig merket et digert tre. Tømmermenn; gå hjem og vogg!

Jeg er tømmerkvinnen.