Terminal G

Bare tanken på at jeg må løpe på en flyplass, får armer og ben til å miste all livskraft. Og hvis jeg legger til at sprintetappen inneholder passkontroll og sikkerhetssjekk, vil jeg egentlig bare legge meg ned for å dø.

*

I går reise jeg fra Ankara til Oslo med mellomlanding i München. Siden det var kuldegrader og 0,1 cm rim i Tyskland, ble det store forsinkelser i hele Europa. Allerede ombord på flyet i Ankara, ante jeg at turen ville bli slitsom.

På seterekken bak meg, satt en fransk mor og hennes seks-syv år gamle sønn. De hadde bestemt seg for å leke apekatter, og startet friskt med "oa-oa-oa-whoh-whoh-whoh" allerede før alle passasjerene var kommet ombord. De klødde seg i håret og under armene, og latet som de plukket lus av hverandre.

En tyrker med et profetaktig oppsyn (høy, med mye grått skjegg og strenge øyne) ba dem dempe seg, men siden han hadde en så vanvittig klønete måte å si det på, misforsto moren og trodde han synes dyrelydene var en kjempemorsom konkurrent til flystøyen.

Jeg tok på meg jobben med å forklare henne hva han egentlig mente.

Det ble stille i fem minutter.

*

For å hoppe over det meste av den to timer og tre kvarter lange flyturen, forteller jeg bare at den første informasjonstavlen etter ankomst München viste at flyet til Oslo også var forsinket, men at bording pågikk.

Nå.

I G01.

Nei, jeg stoppet ikke for å ta bilde. Dette fant jeg på internett.

Passkontrollen gikk raskt, og det så ut som også sikkerhetskontrollen skulle la seg gjennomføre på ganske kort tid.

Men nei. Av en grunn jeg ikke klarer å forstå, havnet jeg bak apemamman og apebarnet hennes. Hvordan de hadde klart å komme før meg, er helt ubegripelig.

Men jeg har lært én ting: Når du først har stilt deg i en kø, så hold på den. Gresset er ikke grønnere på andre siden.

*

Gresset viste seg å være svært mye grønnere på alle andre sider enn der jeg sto, men nå har jeg i det minste full innsikt i hva aper har med seg på tur. Pussig nok reiser de med en hel masse grønnsaker og fruktjuice, og de har PC'ene sine i tre PC-bager som ligger utenpå hverandre.

Det er klart at slikt tar tid å vise frem til en sur, tysk sikkerhetskontrollør. Han lot seg ikke sjarmere til å slippe gjennom fruktjuicen heller, men ingen skal si at hun ikke prøvde å overbevise ham. Jeg ble fire år eldre mens jeg sto der. Og da jeg endelig trodde det var tid for å gå gjennom den store metallrammen som skal avsløre alt, ble jeg stoppet til fordel for en svært gammel pakistansk mann med kjortel, hatt og vest.

*

Det ulte som om han skulle vært fanden selv, men han nektet å gå tilbake.

Etter mange, lange minutter var kampviljen min redusert til null og jeg sank ned på kne, foldet hendene og ba sikkerhetskontrolløren tynt om å bli prioritert foran den nå eitrende forbannede pakistaneren. Han avslo bønnen min. Jeg vurderte å begynne å grine.

Den pakistanske mannens kone grep inn og beordret sin mann til lydighet. Jeg var svært takknemlig. Og litt overrasket. Transformasjonen fra sint, gammel mann til hundevalp var spesiell.

*

50 prosent av bagasjen min var nå fordelt på fem plastkasser. Skoene lå for seg selv inni maskinen og ville ikke komme ut. Tiden gikk.

Det slo meg at det jeg ville mest av alt - nemlig å begynne å løpe til G01 - var det jeg hater mest i hele verden. Bortsett fra dumme, smålige mennesker som tråkker på andre for å komme seg frem selv, selvsagt.

*

Endelig var jeg på vei. Men med en diger bag (som jeg insisterte på å kalle håndveske for å få den med meg) i den ene hånden, en trillekoffert i den andre og en strikkejakke og en kåpe som hele tiden holdt på å falle av meg, kom jeg ikke opp i særlig høy fart. Jeg tok meg tid til å ommøblere, og plasserte bagen oppå kofferten slik at jeg hadde en hånd fri til å holde kåpen sammen.

Distraksjonen gjorde meg plutselig usikker på om det var G01 eller G10 eller kanskje noe helt annet. G35, kanskje?

*

Jeg løp forbi skiltet som viste at det tok omtrent et kvarter å komme seg til G01. Jeg tenkte at de som har kalt lange ganger på flyplasser for "terminaler" må ha vært veldig bevisste på at ordet betyr "endestasjon". Jeg forberedte meg på døden.

Jeg begynte å regne på hvor mye jeg sparte på å løpe i forhold til å gå fort og beholde en smule verdighet, men konkulderte med at verdigheten allerede var gått til helvete.

Da boken min - en diger sak av Bill Bryson - gikk i bakken, stoppet jeg. Det går en grense. Og grensen går ved en god bok. Jeg stappet Bryson ned i bagen og spurtet videre.

*

En gruppe pensjonister med god tid ble dyttet til side, og jeg besvarte sinte, tyske rop med et "dust kan du være selv, ditt rynkete gamle skinn" i det jeg fikk se meg selv i et speil. Jeg så et rynkete, gammel skinn med tungen ut av munnen, hårfjoner hengende i strak line ut fra hodet og et villt blikk. Det var meg. Men i stedet for å bli nedtrykt, ble jeg imponert. Jeg holdt minst syv kilometer i timen.

Endelig så jeg G01. En dame med uniform gjorde tegn til at jeg måtte forte meg. Da jeg kom litt nærmere, så jeg at signalene hennes betydde "du trenger ikke forte deg". Jeg noterte at jeg måtte lære tysk tegnspråk, og at jeg måtte komme meg til en optiker.

*

Etter det satt vi inne i flyet i en time og ventet på å få komme på vingene.

Jeg kunne med andre ord hinket baklengs mens jeg balanserte bagasjen på hodet og likevel rukket det. Eller kikket litt i butikker.