Sjelens speil

Det blir påstått at jeg er materialistisk. Og det kan selvsagt stemme. Men jeg er ikke bare opptatt av sko, klær og smykker, jeg - som alle andre - er komplekst, sammensatte celleklumper som både kan være blide, sure, hjelpsomme, egoistiske og sikkert mye mer.

Denne julen fikk jeg oppfylt det siste punktet på ønskelisten min. Endelig fikk jeg ringen jeg har ønsket meg kjempelenge  - noe som i denne sammenhengen er cirka ett år: Ole Lynggaards Lotus nummer tre sitter nå på min venstre ringfinger.

Fin?

I går kveld fikk jeg det plutselig for meg at den var et øye. Jeg kikket på ringen, og den kikket skeptisk tilbake. Da jeg kikket nærmere på den, så jeg bildet av en blek, influensabefengt, bustete kjerring som burde ha lagt seg for lengst. Et øyeblikk trodde jeg at jeg så inn i fremtiden, men så lettet feberen for en liten stund, og jeg forsto at de var meg selv - i nåtid - jeg hadde sett.

Jeg tok et par febernedsettende tabletter og gikk og la meg.

*

Steinen ser ut som et øye, og som kjent er øyet sjelens speil. Da jeg skilte meg fra min eldste sønns far, fikk min sønn beskjed om at jeg var så opptatt av penger at det sto dollartegn i øynene mine. Det var jo ikke en pen ting å si om sin ekskone, men det var heller ikke det verste som kom fra den kanten.

Det var jo heller ikke den største løgnen, det skal jeg gi ham.

Imidlertid var det det letteste å motbevise; Jeg ba femåringen om å se etter selv. Han kom helt nær og gransket øynene mine nøye. Plutselig smilte han fra øre til øre og sa "Men mamma, det er jo meg! Det er meg i øynene dine!"