Change the world

Tenk, i dag har Eric Clapton vært i Stortinget. Det norske Stortinget, altså. Det var min skyld, og absolutt ikke meningen.

Noen ganger krever jobben min at jeg følger statsråden når hun har et ærend til landets nasjonalforsamling. I dag var en slik dag, og jeg hadde forberedt meg godt. Det siste jeg gjorde før jeg gikk inn i diplomatlosjen, var å slå av lyden på mobilen. Slikt er jeg svært nøye på, og jeg har ofte irritert meg kraftig over andre som er respektløse nok til å ikke bry seg om det.

*

Det første jeg gjorde da jeg hadde satt meg ned, var å ta opp skriveblokk og penn fra min noe omfangsrike veske for å notere eventuelle gullkorn fra våre folkevalgte. Stemningen i salen var høytidelig, verdig og samtidig preget av at det var fredag.

Jeg kjente noe vibrerer mot benet mitt. Det kom fra vesken.

Men siden jeg visste at jeg hadde slått av lyden, og siden jeg har vibrerende varsling på tekstmeldinger, hadde jeg hvilepuls og et oppmerksomt – og etter min mening – passende intelligent og interessert uttrykk i ansiktet. Oppmerksomheten var rettet mot hun som var på talerstolen akkurat da.

*

Situasjonen endret seg på et millisekund. For i det jeg (og alle andre) hørte Eric Clapton ljome ut i salen forsto jeg at det var en dum ide å ha skriveblokken i samme veskelomme som mobilen; jeg hadde åpenbart kommet borti knappen som skrudde lyden på igjen da jeg tok opp penn og papir. Det gikk også opp for meg at favorittsangen min ikke nødvendigvis hadde trengt å være den samme som ringetonen min.

"If I could reach the stars
Pull one down for you,
Shine it on my heart

So you could see the truth:"

insisterte Clapton mens jeg kastet meg over vesken for å kneble den internasjonale stjernen. Jeg holdt muligheten åpen for å knuse Apples flaggskip i forsøket.

Plutselig så jeg linjen fra Evas tjuveri, via Snøhvit til Steve Jobs.

Helvetes frukt.

*

Clapton ga seg ikke.

"That this love inside
Is everything it seems.
But for now I find
It's only in my dreams."

Jeg mumlet innbitt at jeg hadde vært fornøyd med å finne det riktige rommet i vesken min, men han fortsatte som om han ikke hadde hørt meg:

"And I can change the world,
I will be the sunlight in your universe.
You would think my love was really something good,
Baby if I could change the world."

Det var en svak formildende omstendighet at han kalte meg baby.

* 

Vesken min har syv rom. Men siden jeg er svært ryddig, visste jeg akkurat hva som lå hvor. Men det skulle vise seg at stresshormoner føkket opp alt jeg trodde jeg visste. Alt jeg fant i lommen jeg pleier å legge mobilen i, var en tyggegummipakke.

I nøkkelrommet var den heller ikke. Lommen med det lille sølvspeilet og leppestiften hadde bare selskap av to neglfiler, og i det største rommet var det to permer med dokumenter, ett skjerf og ett par hansker i tillegg til lommeboken og øretelefonene til mobilen. Jeg ble litt forsinket av at ledningen på øretelefonene hang seg opp i ringen min.

*

"If I could be king,
Even for a day,
I'd take you as my queen;
I'd have it no other way."

mente Clapton.

Dust.

*

“Faen, faen, faen!” sa jeg, men kom på at det bare gjorde saken verre. Tenk å banne i Stortinget, det er nesten like ille som å gjøre det i kirken. Vil jeg tro.

"And our love would rule
This kingdom we had made.
'til then I'd be a fool,
Wishing for the day..."

ulte Clapton med stadig stigende volum, og jeg lurte på om han visste hvor dum jeg følte meg.

*

Det siste rommet jeg gikk gjennom inneholdt papirlommetørklær og håndsprit. Jeg er opptatt av hygiene og vil ikke bli syk. Ikke fysisk, i alle fall, men jeg merket at Clapton gjorde sitt beste for å vippe meg over i ren galskap.

Nå hadde jeg salens fulle oppmerksomhet. Jeg hadde vært gjennom samtlige rom og var i ferd med å begynne på nytt. Heldigvis fant jeg den. I rommet jeg lette i først.

*

Da begynte letingen etter knappen som skrur av lyden. Den perioden varte også altfor lenge, og siden telefonen nå var ute av vesken og dermed fri fra den usle lydisoleringen vesken ga, var det ingen som ikke fikk med seg at Clapton tok sats og sa

"That I can change the world,
I would be the sunlight in your universe."

 … og før jeg fikk trykket på riktig knapp, satte han virkelig i og sang

"You would think my love was really something good,
Baby if I could change the world.
Baby if I could change the world."

*

Man skal alltid prøve å se ting fra den positive siden, og selv om det ikke var lett i dag, kom jeg på at det var fint at det ikke var min mann som ringte. Jeg har nemlig programmer telefonen til å spille Veronica Maggios noe orgasmiske «Jag Kommer» når han ringer.

Når jeg tenker over det, var "Change the world" faktisk svært passende, tross alt.