Jeg er vant til å se ut som en aldrende uteligger på bilder; Litt vill og desperat sulten i blikket, elektrosjokket hår og sammenknepne, knapt synlige lepper. Der har du meg.
Men trenger vilt fremmede menn å gni salt i et såret ego?
"Hvilken hårfarge mener du at du har?" spurte passutstederen mens han diskret sjekket om han hadde klar bane til nødutgangen.
("... mener du at du har?" Hva faen ...?)
"Grå," glefset jeg.
"Du kan få skrive gråsprengt," sa fyren som antakelig så at jeg var på gråten. Inni meg.
Jeg omfavnet den beskrivelsen. Inntil jeg kom på at det eneste andre "sprengte" jeg kom på var en torsk. "Sprengt torsk" - det er noe som heter det, ikke sant? Men ok. Håret mitt har visse likheter med en spregningsulykke.
Han ville også vite høyde og øynefarge. Jeg ba ham sjekke selv. Øynene mine er grønne den ene dagen og brune den andre. Jeg tror det har med humøret å gjøre. Han mente de var brune, så det er grunn til å tro at humøret beveget seg mot det verre; Jo mørkere, jo dystrere. Er de svarte, så løp.
*
Litt mindre overlegen dro jeg tilbake til jobben.
Kontorlokalene våre har fått en ansiktsløftning den siste uken. En utrivelig 90-tallsgrønn farge har blitt erstattet med hvit, og i flere dager har vi blitt lovet nye møbler. Vi har bodd i pappkasser i to uker, og det har forundret meg at jeg har bodd i fem kasser mens de andre har greid seg med tre. Da jeg fant ut at de andre ikke har to kasser fulle med sko, forsto jeg antallet kasser, men ikke hvor de hadde gjort av alle skoene sine.
 |
| Jeg fikk lov til å ta bilde av ham. Min kollega i bakgrunnen har sikkert heller ikke noe i mot å bli foreviget. |
Jeg spurte en kollega om hvor han hadde skokassene sine, men da så han på meg som om jeg plutselig skulle slått om til litt rusten russisk.
*
Visstnok går det et hissig virus i Oslo-området. Fire av fem håndverkere var dermed syke, og da var det bare én stakkar igjen til å bære opp de nye møblene våre. Jeg var svært bestemt på å få ryddet ut av pappeskene mine, så jeg kan ha sagt noe i retning av "hvem må jeg ligge med for å få møblene båret opp i dag?".
Du kan si at jeg fikk en brutal reality check da jeg så det vantro og skremte uttrykket på håndverkeren som både ved første og andre øyekast så nokså ... robust ut. Eller mett, om du vil. Noen vil nok til og med si at de kunne spore avsky i øynene hans, men det mener jeg er å trekke det for langt.
Han hadde sannsynligvis tatt en beskjed om at han hadde fått uhelbredelig bendelorm i hjernen mer elegant og avbalansert.
Jeg innså der og da at et tilbud om fri benyttelse av min kropp var gått ut på dato. Antakelig for lenge siden. Kanskje har det heller aldri vært attraktivt.
Jeg bestemte meg for å lempe møbler selv. Håndverkeren så vi ikke mer til. Han ble sikkert smittet av kollegene sine.
Helt sikkert.
*
Da jeg skulle hjem - noen timer senere - blinket det en rød varseltrekant omtrent mellom speedometeret og et annet instrument jeg lenge har trodd at var der kun av designmessige hensyn. Samtidig sto det (på svensk) noe jeg tolket som at bilen ikke hadde mer kjølevæske, og at jeg snarest måtte stanse.
Men ærlig talt. Jeg tar ikke ordre på svensk. Dessuten ga det seg etter en stund.
Volvo - Birgitte; 0-1.
Etter en stund begynte motoren imidlertid å klage. Jeg hater både folk og maskiner som klager. De fokuserer helt feil! Ta bilen min, for eksempel. Greit nok at den ikke er helt ren og at jeg faktisk ikke er så glad i den, men den blir ikke byttet inn. Ikke før jul, i alle fall. Det bør den vite å sette pris på, men nei, da. Ulyden tiltok, og jeg kjørte rett til nærmeste verksted. Klar for å kaste hele bilen.
*
Klokken var 16.50 og verkstedet stengte klokken 17.00. Jeg måtte rett og slett mobilisere alt jeg hadde.
Jeg vurderte "Jeg er en jomfru i nød", men heldigvis fikk jeg et glimt av de grå fjonene i glassdøren, og det sparte meg for nok en ydmykelse den dagen. Jeg forkastet en hel rekke andre replikker også. Felles for dem var at de spilte på at jeg 1) er kvinne og 2) at jeg trengte en mann til å redde meg.
*
Det var da det gikk opp for meg at jeg i min alder bare har én fordel igjen; lommeboken min.
"Hei, bilen min sier at den mangler kjølevæske. Jeg vet at dere stenger om ti minutter, men jeg betaler godt," sa jeg.
Og fem minutter etter kjørte jeg avgårde mens motoren malte som en katt. Eller i det minste som en ganske fornøyd traktor. Det er tross alt en dieselmotor vi snakker om.
Etter det traff jeg heldigvis en venninne som forstår meg, og hun anbefalte umiddelbar shopping.
Øynene mine har nå akkurat den samme grønnfargen som frakken jeg kjøpte. Jeg er i vater igjen.
 |
| En annen fordel med denne er at jeg blir usynlig hvis jeg legger meg i skogen |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar