Prikkedøden

Jeg åpnet oppvaskmaskinen for å rydde ut, men min kjære mente det kunne vente, og at han kunne gjøre det. Jeg er tross alt veldig syk. Ganske syk, i alle fall. Influensa er en allmenn akseptert tilstand man kan få sympati for.

"Du er plan B," sa han. "Hæ????!!!" stotret jeg og tenkte at feberen hadde spilt meg et ondskapsfullt puss. "Du er plan B," gjentok han, og jeg lurte selvsagt på hvem som var plan A. Svaret var bare babbel. Jeg antar at feberen og sjokket ødela hørselen og deler av hjernen.

*

Litt senere lå jeg på fanget hans. Skadesskutt. Feberen hadde ikke på noen måte gitt seg, og huden var overfølsom - slik den blir når feberen er over 45. Eller noe. Jeg spurte forsiktig hvem som var plan A, og stålsatte meg for å høre en beskrivelse av en kjernesunn, blond og slank 29-åring.

Babbelet kom igjen. Han mumlet noe om at plan A var ham, og at det var hans jobb å rydde ut av oppvaskmaskinen, men at hvis han falt om på kjøkkenet kunne jeg tre inn i hans sted.

"Alvorlig talt," sa jeg, "tror du virkelig at jeg hadde ryddet ut av oppvaskmaskinen før jeg hadde ringt legen hvis du hadde falt om på kjøkkenet?" Han svarte bekreftende, og yngstemann sa at han antok at jeg nok både ville ha støvsugd og brettet håndklær før ambulansen ble tilkalt. Den lille svikeren.

Selvsagt hadde jeg ringt 113 umiddelbart, men jeg hadde nok tatt et sveip over gulvet mens vi ventet på legen.

*

Denne diskusjonen skapte et litt dårlig klima mellom oss. Jeg var fremdeles ikke fornøyd med å bli kalt Plan B, og han var antakelig litt sår for at jeg ikke hadde tenkt å sitte å gråte ved hans side mens vi ventet på hjertestarteren.

For å lette på stemningen ba jeg yngstemann om å se hva jeg hadde gjort med en ny app jeg har kjøpt. Appen heter Akinator, og man kan få en slags flaskeånd til å finne ut hvem man tenker på bare ved å svare på spørsmålene han stiller.

Selvsagt har ikke ånden alle svarene, men han lærer, og jeg har lært ham å finne frem til min mann. Hvis du svarer at han er over 40, lever, har skjegg, er opptatt av biler og leder et veldig viktig firma (Frisch as. Kjempeviktig.) kan du få opp et bilde av min mann.

Kjæresten min (antakelig mens han betaler en AmEx-regning)

Pussig nok mente min mann at jeg ikke skulle ha lagt inn akkurat det bildet. (Menn kan være veldig forfengelige.) Han sa også noe om at han ikke kunne være trygg i sitt eget hjem, hvilket selvsagt bare er tull. Jeg offentliggjør jo ikke de virkelig juicy sakene.

*

Jeg lå fremdeles på fanget hans, og minner om at jeg hadde svært høy feber. Og vondt over alt.

Da begynte han å gi meg prikkedøden! PRIKKEDØDEN, altså. "Ehhhrr du fem-m-m-m åååår, eller!" hikstet jeg.

Han fortsatte.

Yngstemann (aka svikeren) oppmuntret ham, men det er jo ikke lov å straffe sine barn fysisk, så jeg måtte nøye meg med en grusom hevn på hans far; Prikkedøderen.

Jeg har bare én hevnmetode. Jeg biter.

Så jeg bet.

Yngstemann så det skje med sjokk, avsky og vantro. Hans far hylte. Jepp. Han hylte. Som en liten jente! Ha! (Det var jug, men det var godt å få sagt det.)

"Er det vanlig at foreldre biter hverandre?" spurte vårt avkom da han fikk tilbake stemmen.

Jeg ristet på hodet med sammenbitte kjever. Lenge.