Etter gårsdagens opplevelse ombord på Norwegians fly fra Orly til Gardermoen kom jeg ut av skapet. Det var i grunnen deilig. Befriende. En lettelse. Ikke for de andre, kanskje, men enhver må passe på seg selv.
Et menneskesyn som sier at "enhver må passe på seg selv" har ikke noe med egoisme å gjøre. Det er en naturlig følge av at man i utgangspunktet mener at andre mennesker er idioter som ikke vil andre vel.
*
Jeg er en misantrop. Det tipper over i går. Hittil har jeg klart å undertrykke denne siden av meg (noen er uenig i det, men de er jo som sagt idioter) men takket være du mann i blå skjorte som satt på 5F, gidder jeg ikke lenger kjempe mot trangen til å ta den helt ut. Kjære verden; jeg er en misantrop.
La meg forklare hva en misantrop er:
En misantrop har ingen tro på mennesker. Vi mener at mennesker vil skuffe oss og at vi like gjerne kan innse det først som sist. Vi blir selvsagt glade hvis det viser seg at vi tar feil, og bare ved at du leser denne bloggen, liker jeg deg - for det viser at du har sans for kvalitet og ... også videre.
*
Vi som er misantroper gir stort sett faen i hvordan det går med idiotene rundt oss. Vi ønsker ikke at de skal bli plaget - nei, da, vi ønsker dem faktisk alt godt, for vi håper jo innerst inne at de skal slutte å oppføre seg som tullinger. Men vi bruker ikke så mye tid på å tenke på dem. Vi må forholde oss til dem ofte nok som det er, resten av tiden prøver vi bare å glemme.
Uten særlig håp om at du forstår meg (ref misantropien) vil jeg likevel fortelle om min sidemann i går: Jeg skal ikke kommentere uttrykket av lidelse og oppgitthet han hadde i det usunne, pløsete ansiktet sitt (bortsett fra at jeg nå akkurat gjorde akkurat det) bare si at jeg umiddelbart så at det kom til å bli trangt på seteraden vår.
Og som om ikke hans omfangsrike kropp var nok i massevis, måtte han - takket være andre passasjerers innbitte motstand mot å sende bagasje og hans noe lempfeldige holdning til begrepet tid - sitte med bagasjen sin på fanget, fordi alle bagasjehyllene stappfulle da han ankom flyet.
At han verken var rød i fjeset eller svett (takk, Gud) fortalte meg at han ikke hadde hatt det travelt med å komme ombord. Han var typen som mener at verden venter på ham. Jeg hater sånne egoister.
*
Mens han sto i midtgangen, kastet han boken sin over hodet mitt og ned i setet han skulle ha. Boken var Henrik Langelands "Verdensmestrene", og det er ingen lett bok. Den er på 600 sider. Jeg kunne blitt drept. Av en bok som handler om SKI-VM!!! Det hadde vært så meningsløst flaut at jeg hadde nektet å ha gjester i kirken.
Etter å ha buksert et utall jakker, vesker, kropp, pløser og skjegg ned i setet, begynte krigen om armlenet.
I mitt hode er armlener til for ikke å brukes. De skal markere et skille mellom passasjerene, og de er der for å vise at "Du holder deg på denne siden, jeg holder meg på min". Han var ikke enig. For ham var armlenene bare en plassveileder . Og knapt nok det.
*
Etter en liten turf-war, merket jeg at han planla et offensivt angrep. Jeg tok armen forsiktig fremover for å blokkere det meste av plassen mellom oss, men det var en klassisk tabbe. Man må aldri la indre organer være ubeskyttet i kamp; jeg fikk en albue rett inn i ribbena.
 |
| Albuen. Et presist våpen man får ta med seg ombord. |
Konfliktnivået steg fra en potensielt eksplosiv konfliktsituasjon til full krig. Jeg dyttet umiddelbart armen hans tilbake, uten å gi tegn til svakhet, men jeg kan godt innrømme at ribbenet mitt fikk en skikkelig trøkk. I det jeg dyttet armen hans, snerret jeg "ærlig talt!" mens jeg sørget for at armlenet på min side traff maksimalt uheldig, og jeg håpet på et enkemannsstøt. Det så ikke ut til å være et 100 prosent treff, men slikt styrker bare kampviljen min.
Hver gang jeg bladde i boken jeg hadde med, sørget jeg for å føre armen ut i en bue slik at min spisse albue traff ham i armen. Jeg sørget for å være godt innenfor min halvdel (lett, ettersom han var godt innpå mitt sete). Man må nemlig ha ryggen fri; man må ikke gjøre noe motstanderen kan bruke mot en.
*
Jeg leser fort. Og i går leste jeg veldig fort. Jeg skummet sidene, og greide å treffe ham omtrent to ganger hvert 20. sekund. Førtitre sider bladde jeg gjennom på den måten, og hver gang han flyttet armen litt, var jeg etter ham. Men fremdeles foregikk kampen på mitt territorium. Det var jeg egentlig glad for, for det ga meg muligheten til å hyle "HVIS JEG IKKE SNART FÅR MER PLASS, BLIR JEG GAAAAAL!!!!!"
Faktisk hadde jeg trodd at det ville få ham til å se poenget. Men nei. Vi fortsatte krigen. Min mann - som satt på min venstre side - begynte å se plaget ut.
*
Da jeg lykkes i å gi gubbjævelen på min høyre side en dytt som gjorde at han falt ned fra armlenet som han hadde støttet seg på, skal jeg innrømme at det kom et aldri så lite "YESSS!" fra meg. Og omtrent i samme øyeblikk minnet min mann meg på at jeg måtte reise meg. Det må man gjøre minst én gang hver time når man flyr. Og særlig jeg, ettersom jeg har hatt blodpropp både her og der, takket være en snedig genmutasjon.
Man må snu svakheter til styrker. Jeg planla derfor å sette meg ned igjen og hviske dusten i øret "Jeg er en mutant, visste du det?" mens jeg hvislet på s'ene i "visste" og strøk ham på den invaderende armen. He, he. Jeg spaserte en kort tur i midtgangen og gledet meg til å sette meg ned.
*
Men den planen ble spolert. Av min mann. Som liksom påstar at han elsker meg!
Bare litt mer enn en time før, hadde en lett stresset purser kommandert reisende på seteradene 1 til 15 til å komme seg på flyet i en fart, ettersom flyet var i ferd med å tippe bakover. Min kjære løp til unnsetning. Han holdt billetten over hodet mens han løp forbi køen av mennesker som skulle sitte fra rad 15 og bakover mens han triumferende ropte "5E! 110 kilo!" og "HAHAHAHAHA!"
Jeg løp bak ham, og jeg tror han sa "SUCKERS!" også. Men jeg kan selvsagt ha tatt feil. (Not)
*
Denne 110 kilos mannen (som jeg tror skrøt på seg ca 10 kilo) hadde satt seg i MITT sete. Jeg var lynforbannet. For ikke bare fratok han meg muligheten til å skremme vannet av invasjons-pløsetrynet, han tvang meg også til å sitte i midtgangen.
Og på 5C satt det en nervøs kineser som ristet på benet sitt mens han bet negler som han ... (wait for it) ... SPYTTET på gulvet.
Jeg tok opp sikkerhetsbrosjyren og undersøkte muligheten for å hoppe ut av flyet i fart. Siden det ikke gikk an, planlegger jeg nå å kjøpe et hus i Indre Enfold med 10 mil til nærmeste nabo. Ta med kokosboller hvis du kommer på besøk. Hvis ikke slipper jeg deg ikke inn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar