Råd fra Mars

I kveld blir det julebord. Vi blir fire, og jeg kjenner bare én fra før;  mannen jeg er gift med. Han er fra Mars. Jeg er fra Venus.

Vi venusianere - i alle fall de som kommer fra den samme regionen som meg - blir ofte litt usikre i sosiale sammenhenger når det gjelder nivået på pynting. Jeg føler meg nesten alltid overpyntet - prosessen med å velge ut klær ender alltid med konklusjonen "jeg vil i alle fall ikke være den som er minst pyntet" og da har det en tendens til å bli mye paljetter.

Derfor spurte jeg min mann om han hadde forslag til hva jeg kunne ha på meg. Det hadde han ikke, noe som ikke opprørte meg i særlig grad. En annen inngang til problemløsning var å be ham finne ut hva  den andre venusianeren skulle ha på seg. Endelig et nyttig svar; Hun kom rett fra jobben.

Det var med andre ord ikke særlig sannsynlig at det ble behov for glitter. Jeg forholdt meg til dette helt til i går kveld.

*

Jeg har selvinnsikt nok til å forstå at jeg i noen sammenhenger tar plass - sosialt sett. Etter at en toastmaster en gang innledet et attacheball med å oppfordre gjestene til å ta ordet under middagen, men at innleggene helst burde være fri for religion, sex og politikk, sa han at det kunne virke som selvfølgeligheter i en slik forsamling (diplomater, tross alt) men at det var en gjest her i dag som ikke var kjent for å legge bånd på seg "and she needs to be told".

Jeg ba selvsagt om ordet. Forklaringen min var at jeg ikke ønsket at alle kvinnene i selskapet skulle ha mistanken hengende over seg hele kvelden.

Gitt den sosiale usikkerheten alt dette har skapt, spurte jeg også min mann om han hadde tips til hvordan jeg burde opptre i kveld. Han svarte som om han hadde tenkt lenge på saken og bare verket etter å si det. Dette kom snublende ut av munnen hans: "Jeg tror det er viktig at du ikke lar den materielle siden av deg overskygge din personlighet," sa han som sto i overhengende fare for å bli transportert tilbake til planeten sin før forretten.

Jeg har brukt et døgn på å fordøye dette. Jeg? Materialistisk? Bare fordi jeg er hensynsfull nok til å også tenke på at jeg har et ansvar for å opprettholde økonomisk vekst? Bare fordi jeg er så glad i smykker at jeg kan sitte en helt dag og se i katalogen fra Ole Lynggaard?

Katalogen til Ole Lyggaard

I morges spurte jeg tilfeldigvis hva han synes jeg skulle ha på meg i kveld - alle den tid jeg også hadde valgt å dra rett fra jobb til restauranten.

"Ja, forresten ... jeg fikk vite at hun kommer til å skifte på jobben før hun kommer," sa romvesenet.

Er det helt feil å gå i paljettkjole på jobben?