Og hvis satanister skjelver av skrekk mens de griner og roper på mamma, kan du bare tenke deg hvordan du ville reagert hvis jeg hadde dukket opp slik Gud skapte meg. Du hadde tisset på deg av skrekk, hadde du.
Nok om det, og tilbake til min manns behov for oppmerksomhet.
Han som altså hadde hatt en kjemperar drøm.
Jeg samlet sammen alt jeg hadde av entusiasme og sa med relativ overbevisning at jeg kjempegjerne ville høre mer om den kjemperare drømmen hans.
- Jeg drømte at jeg fant en liten ryggsekk, sa han.
I lys av de siste dagers begivenheter tenkte jeg selvsagt at sekken var av den skumle sorten, den som det blir advart mot over høyttaleranlegg. Den som blir tilintetgjort av spesialtrente folk i tykke klær.
Men i sekken var det en liten hund, gitt! Sett sånt!
Jeg tenkte selvsagt på feige dyremishandlere som kvitter seg med dyr på en måte som burde straffes med harde slag mot knærne mens de stekes over svak varme.
Men nei, da. Hunden var bare liten, og i drømmen tok han den med seg hjem.
Så langt måtte jeg nesten fortelle ham at jeg hadde drømt veldig mange drømmer som slo hans ned i skosålen når det gjaldt å være rare. For eksempel drømte jeg en gang av min den gang tre måneder gamle sønn satt inni et kjøkkenskap og listet seg ut da jeg skulle finne en gryte. I drømmen min sto min mor og så på at det nokså fremmelige barnebarnet trippet over gulvet. Hun var mektig imponert og sa "Næmen, Birgitte, kan han gå allerede?". Jeg var ikke så imponert og forklarte at han nok bare gikk i søvne.
- Tenk over den drømmen, du! sa jeg. Men han fortsatte å fortelle om sin drøm og jeg mistenker at han ikke hørte et ord av det jeg sa, kanskje med unntak av "kjøkkenskap".
- Det viste seg at jeg hadde satt fra meg sekken i boden, sa han. - Og da jeg oppdaget det, tenkte jeg at den lille hunden sikkert var død.
Herregud! Min mann drømmer at han er en hundedreper! Og jeg som lot ham gå på fjelltur med bikkja alene i helgen. Min lille pelsdott kunne dødd!
- Var det bare flaks? spurte jeg.
- Hva da? spurte han forvirret.
- At Whiskey kom levende tilbake fra fjellturen deres på lørdag, svarte jeg.
Jeg så hjernecellene hans fyke rundt i hodet hans på jakt etter noen å koble seg sammen med, men det var visst ikke så vellykket, for han ga opp å forstå tankegangen min og fortalte at den lille hunden i sekken i boden levde.
- Jøss, det var en seig liten jævel, sa jeg.
- Jeg hadde jo trodd at dyret skulle være glad for at jeg fant ham igjen, sa han, men da jeg åpnet sekken så jeg bare et glefs. Bikkja var fly forbanna! Den bet seg fast i armen min!
- Ja, det var en skikkelig kjemperar drøm, sa jeg da jeg skjønte at historien hans var ferdig. Jeg prøvde så hardt å ikke være sarkastisk at det tippet fullstendig over.
Men så gikk det plutselig opp for meg hva drømmen hans betydde: Jeg var den lille hunden!
- Du drømte om meg! sa jeg. - Du har dårlig samvittighet for at du ikke tar ordentlig vare på meg, og når du en gang i mellom titter oppi sekken der jeg ligger, ser du bare et rasende tryne som prøver å skade deg.
Så kom jeg på det avgjørende beviset: - Jeg har jo til og med bitt deg i armen!
Det verste var kanskje at han protesterte så halvhjertet.
 |
| Da vi kom hjem etter jobb, så jeg at soveposen han brukte for tre uker siden fremdeles lå i gangen. - Tror du at jeg kommer til å kaste deg ut? spurte jeg. Men så kom jeg på at den kanskje lå der for at han skulle ha den lett tilgjengelig hvis jeg blir rablende gal og fullstendig grusom. Stakkars mann. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar