Jeg er november

At hver alder har sin sjarm eller at hver årstid er deilig på sin måte, er noe romantisk sludder. Hvilken sjarm har 44? Eller 76? Eller 102? Det er ikke tallet som betyr noe, det er personen bak. Og det er ikke engang sikkert han eller hun er særlig hyggelig.

Dessuten er det en belastning både for mennesker og årstider å ha forventninger om at man skal være så sjarmerende. April blir jo årlig slaktet for å ha vært en elendig vårmåned, for ikke å snakke om stakkars, utskjelte juli. Men november! November står seg. Av den enkle grunn at ingen forventer at november skal være noe annet enn våt, kald og guffen.

Majorstua 2. november klokken 10.45

Hvis november plutselig skulle vise seg å bli fin et par dager, er folk over seg av glede. "For en fantastisk høst," sier de da. Kun basert på to soldager midt i måneden. Det er mye lettere å huske disse to soldagene, enn å glemme den uken med regn de opplevde i juli.

*

Jeg vil gjerne være november. Tenk så deilig det må være å gå rundt og få ros for de enkleste ting?

"Har du lagt i vaskemaskinen? Så utrolig fantastisk!" eller "Du klarte å stå opp og gå på jobb, og ikke bare det! Jammen gjorde du ikke litt nytte for deg også!"

Ingen hadde heller klaget på at jeg var sur og grinete. "Ja, sånn er det bare med henne," hadde folk sagt når de hørte meg spytte ut fornærmelser og galle.

*

Det morsomste er jo at noen liker november akkurat som november pleier å være; grinete og slapsete.

Kanskje jeg faktisk er november? Det er jo enkelte som uttrykker at jeg er både ønsket og elsket.

Men det store spørsmålet er jo om de bare biter tennene sammen mens de venter på desember.