Brist øre, men sukk ikke

Alle har hørt at man skal høre mye før ørene faller av. Jeg mener at akkurat det uttrykket burde forbys. Det bør ikke engang brukes ironisk. Hvis du er en som går rundt og sier "Ja, du ska' høre mye før øra detter a'!" når du mener at noen har sagt noe fryktelig dumt, er det en viss mulighet for at du ikke er så lur selv heller.

Men hva har skjedd når man har brukket et øre? Har man da hørt så mye meningsløst at øret har knekt sammen i selvmedlidenhet?

"Et øre kan ikke brekke," sier du kanskje. Men da har du ikke vært et sted det er veldig kaldt. Det har ikke jeg heller, for hvis det er mer enn ti minus holder jeg meg enten inne, eller så tar jeg på meg lue.

Likevel har jeg altså brukket øret. Ikke det ytre øret, altså. Det henger fremdeles der og venter på at jeg skal ta sats og prøve flyvedyktigheten, men det indre øret. Selv ikke en med så mye medisinsk realkompetanse som meg, visste at man kunne brekke noe inni et øre. Men jo, da. Ikke bare var det en masse lønnstrinn som glodde meg inn i øregangen i går, men havparten av dem hadde visstnok aldri sett noe så rart før.

Et øre

Mens de holdt på, ble jeg litt engstelig for at de hadde oppdaget det enorme tomrommet jeg aktivt har prøvd å skjule i så mange år. Dessuten kunne jeg høre lyder jeg mente var et slags ekko. Det viste seg senere at noen hadde fylt øret mitt med noe lunkent søl bare for å finne ut om det de så der inne kunne fjernes. Lyden ble dermed omtrent som når du har hodet under vann.

De fant ut at det de så der inne, skulle være der. Det var muligens bare litt feilplassert. Jeg synes å huske at de sa noe om en ridepisk, men de kan ha sagt stigbøyle. Sånt er lett å blande når man har øret fullt av væske.

Ørets anatomi. Apropos stigbøyle.

Ekspertene diskuterte og konkluderte; jeg hadde et hull i trommehinnen og en brist innenfor trommehinnen. En brist er så og si et brudd. I alle fall akkurat nå.

Jeg var imponert.

De virket litt bekymret.

"Har du hatt mye vondt?" spurte de gang på gang. Jeg nektet. Det eneste som har vært overbelastet siste uken, har vært AmExen min. "Men hva var det som fikk deg til å komme hit?" spurte en.

Jeg svarte at jeg i lang tid hadde hørt pulsen min i høyre øre, og at det var litt plagsomt, særlig når jeg skulle sove. På den positive siden trakk jeg frem at jeg stort sett alltid var sikker på at jeg var i live.

Jeg dramatiserte beskrivelsen noe ved å si at det noen ganger høres ut som noen satt og sukket inne i øret mitt. Men da forsto jeg at jeg hadde gått for langt. Det var for øvrig heller ikke sant. For å virke litt mindre gal, sa jeg at jeg ikke hadde til hensikt å ta opp tiden deres, som jeg selvsagt visste at burde brukes på folk med ekte plager.

De mumlet noe om penger. Men jeg kan ta feil der også. Jeg hadde som sagt et midlertidig vannhode og har aldri hatt grunn til å tvile på Volvat-legers integritet. Tvert i mot har de faktisk reddet livet mitt et par ganger.

"Du er utsatt for snorking," fastslo Volvats svar på dr. House. Jeg bekreftet motvillig, for jeg har lovet ham som snorker ikke å snakke mer om det i sosiale sammenhenger. En periode (på fire-fem år) tok det helt av, nemlig. Men det var morsomt så lenge det varte.

Dr. House slo til igjen: "Så du bruker ørepropper?" Jeg bekreftet og spurte om det virkelig var sånn at en ørepropp i mykt materiale kunne få et øre til å brekke. I det minste briste.

"Nei, det tror jeg ikke," sa House.

Jeg fikk ingen forklaring, og det er like greit. For da har jeg full frihet til å spekulere. Min beste teori er at øret mitt er snorket sønder og sammen. Den holder for meg.