Heia Hønefoss!

Noen ganger kan man bli grepet av frykt når man minst skulle vente det. Her er det på sin plass med en opplæring, forresten; Hvis jeg hadde sagt "når man minst forventer det" hadde det betydd at jeg sitter og håper at jeg blir grepet av frykt. Husk dette: Når du venter på noe er det ikke alltid godt, men hvis du forventer noe gleder du deg som regel.

Dagens norskopplæring er nesten over:

Bildet er tatt på Frogner i dag.
Det hadde vært verre om det sto "fysio terapi", men de får likevel minuspoeng

Jeg satt altså i sofaen. Jeg var svært skjerpet, for jeg har pressevakt og da er det forventet (see?) at jeg skal referere alt som kan tenkes å være interessant for mine sjefer og kolleger. I profesjonell sammenheng, selvsagt. Derfor hender det at jeg slår av når sporten kommer.

Det hadde jeg også tenkt å gjøre i dag. Jeg strakte meg etter fjernkontrollen, men i det min mann forsto hva jeg hadde tenkt å gjøre, skrek han "Nei!".

Jeg mistet skriveblokken, munn og mæle. Så lenge jeg har kjent ham, har han bare hatt forakt til overs for fotball, og nå var sportskommentatoren i ferd med å gå gjennom helgens kampresultater.

Derfor trodde jeg han var syk. Jeg tenkte slag, en uoppdaget hjernesvulst eller mentalt svekkede sjelsevner. Ikke misforstå nå, jeg mener ikke at de som er interessert i fotball er syke verken fysisk eller psykisk, men man skal være oppmerksom på plutselige endringer. Det kan du spørre en hvilken som helst allmennlege om.

"Skal jeg ringe noen?" spurte jeg med mild røst. Han hørte meg ikke. Det er jo heller ikke en frekvens jeg bruker særlig ofte. Jeg gjentok det. Han virket irritert over at jeg forstyrret sportssendingen.

Jeg ventet.

Litt.

Jeg ble mer bekymret.

Men jeg er aldri handlingslammet.

Jeg grep fjernkontrollen for å fremprovosere en reaksjon.

Han kom med et gutturalt rop jeg i ettertid er sikker på at måtte bety "Hønefoss". Det ga absolutt ingen mening.

"Hønefoss-Rosenborg 0-1" sto det på skjermen. Han sa "ja, ja" som en slags oppgitt supporter, og jeg tok sjansen på at kjemien i hjernen hans var på vei tilbake til det normale.

Jeg trykket 1 på fjernkontrollen og var forberedt på hva som helst. NRK åpenbarte seg. Min mann satt helt i ro.

De alvorlige diagnosene er forkastet, han har nå satt seg ved PC'n sin for å jobbe, og det er jeg vant til. Spørsmålet nå er om dette er en forsinket førtiårskrise eller en tidlig femtiårskrise. Jeg skal tåle dette. Det kunne vært verre.